En Krig A Seire
Tornede veier hvor minner farer
od hviskes vekk
Forvitret som gammel stein
Aldri shulle vi legge det bak oss
Aldri skulle vi glemme
Det var allerede borte, slik en vandrers
totefar med tiden dor, og follede hender
var blodig såret
De udodelige, De av slikt gammelt liv
som oss, salet til en siste ferd
for så å fortrede for djervt et hjerte
tjent av sonners kamp og lidelse
Blomstrende yngel som lå der og ventet
Slik kraft vi tar og styrkes
Tatt av de som slipte vår klinge
med fortvilelse og jamring
De stolte som reiste seg
og kastet ildfuglen
Som har tjent Han og seiret
De skygge som kastes fra Satans flamme
og kvalte de fro som tok form
Har endet sin tid, og lengter aldri mere dit
Da Vi er av hans sorte storm
som la det bak oss for all tid
od alle de minner som kunne
reise et hjerte av lys
Og så med natten vi så lenge ventet på
kosmos'krig
Der, var riket vi horte kalle, og som alltid så
I kast med tusen drommer
slik vi har skapt det
Har var dod formet bilde
for oss a regjere...
Og slipt de våpen som dypt vil skjære
og aldri lege sår
Vi plantet vår fot og befridd oss fra lyset
og ingen skal mere våke over de liv
Uma Guerra a Ser
Caminhos quebrados onde as memórias passam
E são sussurradas para longe
Desgastadas como pedra antiga
Nunca deveríamos deixar isso para trás
Nunca deveríamos esquecer
Já estava perdido, como um andarilho
O destino com o tempo morre, e mãos calejadas
Estavam sangrando
Os indomáveis, aqueles de uma vida antiga
Como nós, selados para uma última jornada
Para então se atrever a um coração
Servido pela luta e sofrimento dos filhos
Filhotes florescendo que estavam ali esperando
Tal força que pegamos e nos fortalece
Levados por aqueles que afiaram nossa lâmina
Com desespero e lamento
Os orgulhosos que se levantaram
E lançaram o pássaro de fogo
Que serviu a Ele e triunfou
As sombras lançadas pela chama de Satanás
E sufocaram os frescos que tomaram forma
Chegou ao fim seu tempo, e nunca mais anseia por lá
Pois somos da sua tempestade negra
Que deixou isso para trás para sempre
E todas as memórias que poderiam
Viajar um coração de luz
E assim com a noite que tanto esperávamos
A guerra do cosmos
Lá, estava o reino que ouvimos chamar, e como sempre viu
Em meio a mil sonhos
Assim o criamos
Ele foi moldado à imagem
Para nós governarmos...
E afiaram as armas que profundamente cortarão
E nunca curarão feridas
Plantamos nosso pé e nos libertamos da luz
E ninguém mais vigiará as vidas