Kuldeblest Over Evig Isode
Stormens endelose kulde
Over evige vidder av et tomt og mektig isode
Tynger ensomhetens morke vinternatt
Et hjerte og en svunnen sjel
En jordig vandrer stopper opp
For alle siste gang
Han er beseiret
Av vinterblestens nådelse herjing
Et vintervelde lagd av sno
Så langt som oyet ser
Har nå satt sitt spor i han
For aldri mere skal han hetes
Ustanselig faller frossent regn
Og begraver snart hvert hans spor
Et legeme faller så derpå
Og dekkes til av
Et snolagt ode
Det goldtstragte landskap
Hans siste kjodelige hvilested
Står til dommedag full av pine
I tomme og stille tideverv
Intet og dod
Frio Eterno Sobre o Vazio Gélido
O frio sem fim da tempestade
Sobre vastidões eternas de um vazio e poderoso gélido
Pesa a escuridão da solidão numa noite de inverno
Um coração e uma alma perdida
Um viajante terreno para
Pela última vez
Ele foi derrotado
Pela fúria da tempestade de inverno
Um reino de inverno feito de neve
Até onde a vista alcança
Agora deixou sua marca nele
Pois nunca mais será chamado
Cai incessantemente a chuva congelada
E logo sepulta cada um de seus rastros
Um corpo cai ali
E é coberto por
Um lamento gelado
A paisagem árida
Seu último lugar de descanso terreno
Fica até o dia do juízo cheia de dor
Em marés vazias e silenciosas
Nada e morte
Composição: Aldrahn / Dodheimsgard