Johan
Johan e fri for gjeld, - men frustrert
som en førtidspensjonert.
No e livet hans halvert
og huset betalt.
No sitter han der, feit og forsagt
med musikk i langsom takt,
stuegrisen uten makt
når noe går galt,
et sted i det store velferdshavet,
levende begravet.
Kom inn og møt
Johan, i sine beste år.
Han venter på en vår,
men merker knapt at hjertet slår.
Johan, som skulle ha vært med,
men ser det hele skje,
mens tiden går.
Han føler seg så streit. Han blir stum,
som om kilden hans va tom,
som om ingen bryr seg om
ka han har å si.
Han kjenner seg så feig, påtatt fjern.
Han har lagt seg sjøl i jern,
med et fjernsyn som et vern
ut mot det fri.
Han går til sin elskede med kler på
og blader som han ser på.
Snart sover han.
Johan, i sine beste år,
som venter på en vår,
men merker knapt at hjertet slår.
Johan, som skulle ha vært med,
men ser det hele skje,
mens tiden går.
Johan
Johan tá livre da dívida, - mas frustrado
como um aposentado precoce.
Agora a vida dele tá pela metade
e a casa tá paga.
Agora ele tá lá, gordo e tímido
com música em ritmo lento,
o porquinho da sala sem poder
diante do que dá errado,
um lugar no grande mar do bem-estar,
vivo enterrado.
Entre e conheça
Johan, nos seus melhores anos.
Ele espera por uma primavera,
mas mal percebe que o coração bate.
Johan, que deveria estar junto,
mas vê tudo acontecer,
m enquanto o tempo passa.
Ele se sente tão certinho. Ele fica mudo,
como se a fonte dele estivesse seca,
como se ninguém se importasse com
o que ele tem a dizer.
Ele se sente tão covarde, forçado a se afastar.
Ele se prendeu em correntes,
com uma televisão como um escudo
contra a liberdade.
Ele vai até sua amada com roupas novas
e revistas que ele olha.
Logo ele dorme.
Johan, nos seus melhores anos,
que espera por uma primavera,
mas mal percebe que o coração bate.
Johan, que deveria estar junto,
mas vê tudo acontecer,
m enquanto o tempo passa.