Johnny
Kvelden kryper kjølig inn i Johnnys hjem.
Selvtorturens timer, som han hater dem.
Midt blant venners varme fryser han seg ned,
søker etter smerten og rives med.
Når gjestene er borte, går han til sengs med lyset på,
og dør i søvn av redsel.
Over Johnnys ansikt faller mørket fort.
Syk av sykdoms tanker glir han langsomt bort.
Han skjelver som av feber, stivnet. stum og blind.
Bakom Johnnys øyne når ingen inn.
Der pleier han de plager som legene har ignorert,
og dør i søvn av redsel.
Hele verden blekner under Johnnys nød.
Glede over livet er blitt frykt for død.
Ingen vil forstå ham, helst gikk de forbi.
Her er allting ugjort, og ingen tid.
Han ser seg selv i mengden, så ensom og konstant forfulgt,
og dør hver kveld av redsel.
Johnny
A noite fria invade a casa do Johnny.
As horas de auto-tortura, como ele as odeia.
No meio do calor dos amigos, ele se congela,
buscando pela dor e se deixando levar.
Quando os convidados vão embora, ele vai pra cama com a luz acesa,
e morre de medo enquanto dorme.
Sobre o rosto do Johnny, a escuridão cai rápido.
Doente de pensamentos sombrios, ele se esvai lentamente.
Ele treme como se tivesse febre, paralisado, mudo e cego.
Atrás dos olhos do Johnny, ninguém consegue entrar.
Lá ele cuida das dores que os médicos ignoraram,
e morre de medo enquanto dorme.
Todo o mundo desbota sob a angústia do Johnny.
A alegria pela vida se transformou em medo da morte.
Ninguém vai entendê-lo, preferem passar reto.
Aqui tudo está por fazer, e não há tempo.
Ele se vê na multidão, tão solitário e constantemente perseguido,
e morre toda noite de medo.