Songen
Ingen visste kor songen kom ifr,
men me syns me eingong hadde hrt han fr
Den fylte oss med uro, med varme og lengt
og trong te' leita, undras og spr
Songen lot seg slett ikkje fanga
Me prvde, men den glapp for oss gong itte gong
Det va som om me blei funne og fengsla
Det va ein forunderleg gripande song
Songen va av og te plagsom og vond
D bygde me rundt oss ein festning av stein
S fekk den oss brtt te synga og dansa,
stemde te hgtid med fjrlette bein
D dansa me inn i kong Salomons slott
og blei varme av vin og visdoms ord
Og me leika oss lngt ut te gjetarens bl
og song salmer med David i fleirstemt kor
Den frte oss og inn i smerten og sorgen
te den misbrukte ungen og den srgande mor
Te skjgens lengt og te drankarens savn,
og den dreiv oss i avmaktens drepande spor
Og den jaga oss inn te vrt innerste rom
der ikkje eingong englar tr vr
Me svetta i redsel og banna i trass,
men endte i grt og byde kner
Men songen den lfta oss og fylte oss med mot
te leva med himlen p grunnfjell og jord
Og aldri va songen s sterk og s klr
som i stille mltid rundt Mesterens bord
S syng oss d inn i smerten og gleda,
syng oss te bords med venner og vin
Syng oss te nde - te kjrleik og elskov
Te slutt - syng oss inn i songen din
Canção
Ninguém sabia de onde a canção vinha,
mas achamos que uma vez a ouvimos já.
Ela nos encheu de inquietude, de calor e desejo
E a necessidade de buscar, questionar e explorar.
A canção não se deixava prender,
Tentamos, mas ela escapava de nós vez após vez.
Era como se fôssemos encontrados e aprisionados,
Era uma canção estranha e tocante.
A canção às vezes era incômoda e dolorosa,
E ao nosso redor construímos uma fortaleza de pedra.
Ela nos fez levantar para cantar e dançar,
Harmonizando com festividades de pés leves.
Dançamos até o castelo do rei Salomão
E nos aquecemos com vinho e palavras de sabedoria.
E brincamos até o céu do pastor,
E cantamos salmos com Davi em coro.
Ela nos levou à dor e à tristeza,
Ao filho maltratado e à mãe que chora.
À angústia da sombra e à falta do bêbado,
E nos empurrou para os trilhos da impotência.
E ela nos perseguiu até nosso íntimo,
Onde nem mesmo anjos podiam entrar.
Suamos de medo e xingamos em rebeldia,
Mas acabamos em lágrimas e de joelhos.
Mas a canção nos levantou e nos encheu de coragem
Para viver com o céu em rocha e terra.
E nunca a canção foi tão forte e tão clara
Como em um momento silencioso ao redor da mesa do Mestre.
Cante-nos na dor e na alegria,
Cante-nos à mesa com amigos e vinho.
Cante-nos até o fim - até o amor e a paixão.
Por fim - cante-nos para dentro da sua canção.