Inga Litimor
Inga Litimor på handkvern i kongsgarden mol
og kvad dei små visone av ljos og liv og sol
-aldri nokon kunne kvea som ho Litimor den unge og den vene
Då gjekk det bod at Inga må trø for kongjens stol
og kveda alt som lyser av liv og ljos og sol.
Ho kom seg til kongshall i skor frå finnegarn
med hjartebank i bringa det bar for kongjen fram.
"Fribore namn og æra deg kongjen gjeva vil;
no, Inga, kan du syngje som best det høver til."
"Takk, stor er kongjens æra, song fugelen på kvist;
men betre være elska, veit mannebarnet visst."
"So høyr eit ord, mitt siste: Eg byd deg brudelin.
Det er den unge kongjen som sjølv må verta din."
"Men då må kongjen veta han ikkje skjemmast tarv;
for eg er kongjedotter, og han sit i min arv."
Og der vart vigsle-veitsla, og songen auka på,
og hev'kje nyst dei slutta, så varer det endå.
Inga Litimor
Inga Litimor na moinha do castelo do rei
E cantava os pequenos sobre luz, vida e sol
-nunca ninguém poderia cantar como ela, Litimor, a jovem e bela
Então correu a notícia que Inga deveria se apresentar ao trono do rei
E cantava tudo que brilha com vida, luz e sol.
Ela chegou ao salão do rei com sapatos de rede fina
Com o coração acelerado, ela se apresentou ao rei.
"Nomes e honras livres o rei te dará;
Agora, Inga, você pode cantar o que melhor se encaixa."
"Obrigada, grande é a honra do rei, cantou o passarinho no galho;
Mas é melhor ser amada, isso o homem sabe bem."
"Então ouça uma palavra, a última: eu te ofereço um véu de noiva.
É o jovem rei que deve se tornar seu."
"Mas então o rei deve saber que não deve se envergonhar;
Pois eu sou filha do rei, e ele está em minha herança."
E assim foi a festa de casamento, e a canção aumentou,
E se não tivessem parado, ainda estaria rolando.