Marsjerende
De bag meg over fjeller,
og gjennom mørke skoger,
ensomhetens dype gjeler,
et menneske på sin vei...
Et siste lys som døde snart,
Fortalte meg om fortid vår,
Om mennesker som drap en jord,
Som drev meg bort av dem mot nord...
Jeg bar de spor av himmelen som brann,
Som kunne bli stanset av ingen vann,
Under gudsforlatte edelgraner,
Skal jeg frøse, skal jeg sove,
Dø samme med hvert plant, hvert tre.
Marsjerende, marsjerende,
Gjennom tåke, storm og natt,
En siste gang skal jeg oppleve
Vinterens maktige prakt...
Et menneske kom marsjerende...
Marchando
Deixei pra trás montanhas,
e atravessei florestas escuras,
a solidão em suas profundezas,
um ser humano em seu caminho...
Uma última luz que logo se apagou,
me contou sobre nosso passado,
sobre pessoas que destruíram a terra,
que me afastaram deles rumo ao norte...
Eu carregava as marcas do céu em chamas,
que não podiam ser apagadas por nenhuma água,
sob as árvores nobres abandonadas por Deus,
vou congelar, vou dormir,
morrer junto com cada planta, cada árvore.
Marchando, marchando,
através da névoa, da tempestade e da noite,
uma última vez vou vivenciar
a poderosa beleza do inverno...
Um ser humano veio marchando...