395px

Epílogo: Alene

In Vain

Epilogue: Alene

Jeg rir i nattens måneskinn,
for dette er min skjebne.
En hvileløs som lever kun
om nettene, alene.
Med min sjel knust til grus,
holdes jeg i skyggen
av hender fra et liv engang,
Som nå har vendt meg ryggen.
Jeg hater og beundrer de som
gjennom søvn kan rømme
inn i fantasien. De som tar for
gitt å drømme.

Stillheten er voldsom.
En skrikende sirene
som hånlig henger over meg.
Den vet jeg er alene
Den kjenner min historie,
og leser fra mitt minne,
fra bildene jeg aldri maktet
å få til å forsvinne.
Den vet mitt skrik er sjanseløst.
Det overdøves fort.
Her skal stillhet høres!
Her svinner lyder bort...

Hypnofobi. Mørke og natt.
Kakofoni. Ensom, forlatt.

Jeg ler i nattens måneskinn,
hvor tiden aldri går.
Forsonet med en skjebne som
jeg tror jeg nå forstår.
Jeg fremfører et skuespill.
Verden er min scene.
En enmannsforestilling
om en mann som er alene

Epílogo: Alene

Eu cavalo sob a luz da lua,
pois esse é meu destino.
Um inquieto que vive só
nas noites, sozinho.
Com minha alma quebrada em pedaços,
me mantenho na sombra
de mãos de uma vida passada,
que agora me virou as costas.
Eu odeio e admiro aqueles que
conseguem escapar pelo sono
para a fantasia. Aqueles que tomam como
certo o ato de sonhar.

O silêncio é ensurdecedor.
Uma sirene gritando
que ironicamente paira sobre mim.
Ela sabe que estou sozinho.
Ela conhece minha história,
e lê a partir da minha memória,
das imagens que nunca consegui
fazer desaparecer.
Ela sabe que meu grito é em vão.
É abafado rapidamente.
Aqui o silêncio deve ser ouvido!
Aqui os sons se vão...

Hipnofobia. Escuridão e noite.
Cacofonia. Sozinho, abandonado.

Eu rio sob a luz da lua,
donde o tempo nunca passa.
Reconciliado com um destino que
acho que agora entendo.
Eu apresento uma peça.
O mundo é meu palco.
Uma apresentação solo
sobre um homem que está sozinho.

Composição: