Silur Wie
Senket over ord i evig tid,
glemt, forjettet, sultet, død for liv.
Neglene smuldret, øynene små,
lutrygget, langhåret, knoklet og grå.
Krummet over tunge bøker, forne ord,
leter etter kraft i trolldom, mørke spor.
Håret hvitnet, hånden skjelven,
forbanner verden fast med pennen.
Blikket evig vendt mot tette skrifter,
gulnet visdom under støv og rifter.
Blekket er kobber i lampeskjæret,
diktert er dommedags tunge lære
Silur Wie
Afundado em palavras por toda a eternidade,
esquecido, negligenciado, faminto, morto para a vida.
As unhas se desfazem, os olhos são pequenos,
curvado, cabeludo, ossudo e grisalho.
Curvado sobre livros pesados, palavras perdidas,
buscando força na magia, rastros sombrios.
O cabelo embranquecido, a mão trêmula,
amaldiçoa o mundo firme com a caneta.
O olhar eternamente voltado para escritos densos,
sabedoria amarelada sob poeira e rasgos.
A tinta é cobre na luz da lâmpada,
ditada é a pesada lição do juízo final.