Stormblåst
Gjennom tideløse mørke drømmer
I fuktig høstvind over landstrakte vidder
Mot sorias fjellheim
Kommer jeg, en fandens ridder
Glatt er runen på det høye fjell
Gnidd vekk av regn og vind
Dragende kraft av ondskap lurer
Her ved trollheims muldne grind
Fortumlet av dette mørke byggverk
Med røvet gull fra lysets pakt
Brukt som spott til å senke
Deres murer
Vi grunder over dette riket
Så vakkert fylt med tideløs skumring
Som en stjerne i tomsindighetens juv
Det bringer frem en nattlig mimring
Over tanker fra en vissen tid
Drott til himmel er det reist
Av tidens endeløse svarte minner
Stormblåst ut av det sorte indre
Har bergflint rullet fra mo til kneist
Undring og angst samler seg i natten
I mørket som ruver om spiret
For ingen dag kan veien hit
Intet lys kan luske frem
Der sorg har beseiret alle gleder
Og bygd et land på menneskets jord
Fylt med isklad prakt og heder
Tempestade
Através de sonhos escuros e eternos
No úmido vento de outono sobre vastas terras
Em direção às montanhas de Soria
Eu venho, um cavaleiro do capeta
Lisa é a runa na alta montanha
Esfregada pela chuva e pelo vento
A força sedutora do mal espreita
Aqui, junto ao portão empoeirado de Trollheim
Atordoado por essa construção sombria
Com ouro roubado do pacto da luz
Usado como escárnio para derrubar
Suas muralhas
Refletimos sobre este reino
Tão lindo, cheio de crepúsculo eterno
Como uma estrela no vale da solidão
Isso traz à tona uma lembrança noturna
Sobre pensamentos de um tempo murchado
Erguido ao céu está o trono
Das intermináveis memórias negras do tempo
Tempestade expulsa do interior sombrio
A rocha rolou de brejo a penhasco
Maravilha e angústia se reúnem na noite
Na escuridão que envolve a torre
Pois nenhum dia pode trazer o caminho até aqui
Nenhuma luz pode espreitar para fora
Onde a dor venceu todas as alegrias
E construiu uma terra sobre a terra do homem
Cheia de glória e honra congeladas