Kjerkegård Ved Havet
Sola flyt som gull i disen
der vi styre inn mot land
og finn ly førr nattebrisen
ved ei lun og sørvendt strand
Her gror skjørbuksurt i sanden
lenger opp enn floa når
og fra støa finn eg stien
mot en gammel kjerkegård
På ei stille midnattsvandring
i ei nordnorsk natt i juni
ser eg kors med navn og årstall
mellom reir med egg og dun i
Her går livet mot førrnying
mellom gamle, glømte grave
i en kort og hektisk sommar
på en kjerkegård ved havet
Hit kom de som stormen sparte
her ligg de som gjekk og venta
de som fall førr tæringssotten
de som spanskesjuka henta
På de gamle, morkne merkan
kan eg endå namnan lese
og eg spør meg sjøl: Kem va dem
de som søv her under greset?
Kem va du, Elfrida Angel
som så kort ei liv fekk låne?
Fekk du dansa før du døe
17 år og knapt en måne?
Eller du, Andreas Hansa,
e du av et folk eg kjenne?
Og med handa mot et gravkors
høre eg en båt som lende
Mannemål i sommarkvelden
lyd av tunge åttringsåre
folk som dreg en kjøl mot sanden
løfte opp ei svartbredd båre
Og i sus av nattebrisen
kan eg ane enkegråten
der et likfølge passere
etter stien ifrå båten
E det ekko av en salme?
bibelord til trøst i nøa
vigsla mold mot kistelokket
steg som fjerne seg mot støa?
Synet kverv og tankan klarne
der eg våkne opp av transen
mens en flokk med svarte skarva
segle inn i nattsolglansen
På den gamle kjerkegården
vendt mot ver og vinterstorma
ligg historia begraven
om et folk som havet forma
Her søng vinden sine salme
i en hardfør, arktisk flora
som slår rot og pine næring
av den magre skjellsandjorda.
Men der lys tiriltunge
bak herakleum og karve
som ei helsing til de unge
som en vedhard kyst fekk arve
Og i nord, mot nattsolbrannen
mumle havet sine minna
som en mollstemt orgelfuge
under bratte gråsteinstinda
Kjerkegård pelo mar
O sol está fluindo como ouro no trovão
onde nos dirigimos para a terra
e encontrar abrigo antes da brisa da noite
por uma praia quente e virada a sul
Aqui a erva escarlate cresce na areia
mais acima do que floa atinge
e do barulho eu acho o caminho
contra um antigo cemitério
Numa tranquila caminhada à meia-noite
em uma noite norueguesa do norte em junho
Eu vejo cruzes com nomes e anos
entre ninhos com ovos e finos
Aqui está a vida contra a pré-renovação
entre sepulturas antigas e graves
em um verão curto e agitado
em um cais à beira-mar
Aqui vieram aqueles que invadiram
aqui estão aqueles que estão esperando e esperando
Aqueles que caem antes do pote de choro
Aqueles que sofrem de doença espanhola
Na velha marca escura
posso até nomear o nome
e eu me pergunto, por favor, seja eles
Aqueles que dormem aqui debaixo da grama?
Você sabe, Elfrida Angel
assim que uma vida não conseguiu emprestar?
Você dançou antes de morrer?
17 anos e mal uma lua?
Ou você, Andreas Hansa,
Você conhece pessoas que eu conheço?
E com uma cruz grave
Eu ouço um barco como um leão
Objetivo masculino no campo do verão
som de águias pesadas
pessoas que arrastam uma quilha para a areia
levante uma maca de raça negra
E na brisa da brisa da noite
posso ter uma pista
onde um gosto passa
depois da trilha do barco
É esse o eco de um hino?
palavras da Bíblia para o conforto em necessidade
molde vigsla contra a tampa do peito
passos que se afastam do barulho?
A visão desaparece
onde eu acordo do trem
enquanto um bando de caudas negras
navegar para o sol da noite
No antigo cemitério
enfrentando ver e inverno tempestades
Deixe a história ser enterrada
sobre um povo como a modelagem do mar
Aqui o vento canta seu hino
em uma flora ártica e resistente
que afeta a nutrição de raízes e pinheiros
das conchas e terra magras.
Mas existem pneus leves
atrás de herakleum e karve
como um olá para os jovens
como uma costa arborizada, herança
E no norte, contra a queimadura da noite
resmungar o mar é menos
como um orgelfuge mal-humorado
sob pedras cinzentas íngremes