Maleren
Eg e ein malar. Gi meg torg og smau
og trengsel. Gi meg mennesker så leve
forkrøpla liv, ein villkatt så e dau,
ein ærlige arbeidsmann så står og streve.
Eg eige tusen fargar. Me palett
og pensel ser eg godt. Alt har eg sett.
Det vakraste e ekta, ikkje fraser.
Ein e'kje fant om ein e kledd i laser.
Eg like ikkje skreddarsydde menn.
Eg kan'kje mala støvfri mannekengar.
Eg like ikkje uvenns gode venn
og kler så alltid henge på ein hengar
i fylte garderobar. Eg har fått
min egen barndom basta i et slott!
Eg like skjeive typar, trøtte slavar
med rynketekst av skitne, små bokstavar.
Eg like ikkje medvind, gratis fart.
Eg like ikkje motstandslause dagar.
Eg kan'kje mala kvitt så aldri svart
har sota med fortvilelse og plagar.
Eg like ikkje gudelige glis
så telle penger. Fins et paradis,
då må det vær' for horene og skyggen
så prektigheten alltid vende ryggen.
Eg malte på Montmartre i Paris
Pintor
Eu sou um pintor. Me dê praças e becos
E aglomerações. Me dê pessoas que vivem
Vidas tortas, um gato selvagem que está morto,
Um trabalhador honesto que luta e se esforça.
Eu possuo mil cores. Com paleta
e pincel eu vejo bem. Tudo eu já vi.
O mais bonito é o que é verdadeiro, não são frases.
Não é um truque se você está vestido de laser.
Eu não gosto de homens feitos sob medida.
Não consigo pintar manequins sem poeira.
Eu não gosto de bons amigos de inimigos
E que sempre estão pendurados em um cabide
Em guarda-roupas lotados. Eu recebi
Minha própria infância presa em um castelo!
Eu gosto de tipos tortos, escravos cansados
Com textos enrugados de letras pequenas e sujas.
Eu não gosto de ventos a favor, de velocidade grátis.
Eu não gosto de dias sem resistência.
Não consigo pintar branco se nunca o preto
Teve a ver com desespero e aflições.
Eu não gosto de sorrisos divinos
Contando dinheiro. Se existe um paraíso,
Então deve ser para as prostitutas e a sombra
Que a ostentação sempre vira as costas.
Eu pintei em Montmartre em Paris.