Savonarola
Jeg tror på mennesker som brenner.
Det knitrer dypt i dem en mening.
De synker aldri ned i slammet
med hjertet kaldt som er forsteining.
På godt og vondt (Det er det samme!)
er de med vidt utstrakte hender
korsfestet til en drøm om livet,
om Gud , om hvite horisonter,
som alltid er der, men som viker
hver gang du tror at du er nær.
Jeg tror på hjertene som skriker
sitt lysrop ut og tenner verden
og går mot en usynlig stjerne,
men aldri finner fred på ferden
og aldri stanser noensted.
Å slike mennesker er fjerne.
Jeg tror på mennesker som brenner
ned -
Savonarola
Eu acredito em pessoas que queimam.
Dentro delas estala uma razão.
Elas nunca afundam na lama
com o coração frio como uma pedra.
Para o bem e para o mal (tanto faz!)
elas estão com os braços abertos
crucificadas por um sonho de vida,
sobre Deus, sobre horizontes brancos,
que sempre estão lá, mas se afastam
toda vez que você acha que está perto.
Eu acredito em corações que gritam
sua luz e acendem o mundo
e vão em direção a uma estrela invisível,
mas nunca encontram paz na jornada
e nunca param em lugar nenhum.
Ah, essas pessoas são distantes.
Eu acredito em pessoas que queimam
até o fim -