Svarthammeren
En mann var i skogen
ved nattestid
Hans skritt var tunge,
hans øyne likeså
Vinden blåste i hans hår,
og regnet pisket i hans ansikt
hans skuldre var tynget av grusom byrde,
og hans ben ville knapt bære ham
Ingen måtte vite hva han hadde måttet se,
føle på sin kropp og gjennom lidelse erfare
en ravn satt og skottet på ham i et tre,
og mannen kunne føle det.
Mennesket må ikke søke utenfor sin sti,
nå fantes ingen vei tilbake
Brått stod han ved et veldig stup,
og berget glinset svart i regnet
gjennom regnet kunne spisse tinder skimtes
han stod lammet av dette storslagne syn
så rettet han sin rygg og skrek:
Han forbannet månen
og han raste mot stjernene,
og han spyttet på jorden
han trakk så sin pust,
-og hoppet
Martelo Negro
Um homem estava na floresta
na calada da noite
Seus passos eram pesados,
s seus olhos também
O vento soprava em seu cabelo,
e a chuva batia em seu rosto
seus ombros estavam sobrecarregados por um fardo cruel,
e suas pernas mal conseguiam sustentá-lo
Ninguém podia saber o que ele tinha visto,
sentido em seu corpo e através do sofrimento aprendido
um corvo o observava de uma árvore,
e o homem podia sentir isso.
O ser humano não deve buscar fora de seu caminho,
hora não havia volta
De repente, ele estava à beira de um grande abismo,
e a rocha brilhava negra na chuva
através da chuva, pontas afiadas podiam ser vislumbradas
ele estava paralisado por essa visão grandiosa
então ele endireitou as costas e gritou:
Ele amaldiçoou a lua
e ele se lançou contra as estrelas,
e cuspiu na terra
e então respirou fundo,
e pulou