395px

Margjit Orgulhosa

Arve Moen Bergset

Margjit Hjukse

Stolt margjit ho reidde seg til kyrkja å gå,
Tidi fell meg longe,
So tok ho den vegen til fjølle låg.
Det er eg som ber sorgi so tronge.

Og som ho no kom fram med bergjevegg,
Tidi fell meg longe,
Då kom bergjekongen med det lange, kvite skjegg.
Det er eg som ber sorgi so tronge.

Og bergjekongen tukka fram sylvforgylte stol:
Tidi fell meg longe,
"set deg der stolt margjit og kvil din fot!"
Det er eg som ber sorgi so tronge.

Så var ho i berget i åri dei ni,
Tidi fell meg longe,
Og ho fødde sønir og døtrar tri.
Det er eg som ber sorgi so tronge.

Og margjit ho sat med sin handtein og spann,
Tidi fell meg longe,
Då høyrde ho bøherads kyrkjeklokkur klang.
Det er eg som ber sorgi so tronge.

Stolt margjit ho tala til bergjekongen so:
Tidi fell meg longe,
"å må eg få lov til min fader å gå?"
Det er eg som ber sorgi so tronge.

"å du må få lov til din fader å sjå,
Tidi fell meg longe,
Men du må 'kje vera burte hot ein time hell tvo."
Det er eg som ber sorgi so tronge.

Å då som ho kom der gangand' i gård,
Tidi fell meg longe,
Hennar sæle fader ute for henne står.
Det er eg som ber sorgi so tronge.

So leidde han inn stolt margjit med glede og gråt,
Tidi fell meg longe,
So sette han henne i sin moders stol.
Det er eg som ber sorgi so tronge.

Men då kom bergjekongen snøgt som ein eid:
Tidi fell meg longe,
"kjeme du inkje heimatt til bonni i kveld?"
Det er eg som ber sorgi so tronge.

"fare no vel då alle i min heim!
Tidi fell meg longe,
No kjeme eg alli til dikkon meir."
Det er eg som ber sorgi so tronge.

Stolt margjit ho sette seg på gangaren grå,
Tidi fell meg longe,
Ho gret fleire tårir hell hesten ha hår.
Det er eg som ber sorgi so tronge.

Margjit Orgulhosa

Orgulhosa margjit se preparou pra ir à igreja,
O tempo me pesa muito,
Então ela tomou o caminho até o vale que estava lá.
Sou eu quem carrega essa dor tão profunda.

E quando ela chegou com a parede de pedra,
O tempo me pesa muito,
Então veio o rei das montanhas com sua longa barba branca.
Sou eu quem carrega essa dor tão profunda.

E o rei das montanhas trouxe uma cadeira de prata:
O tempo me pesa muito,
"Sente-se aqui, orgulhosa margjit, e descanse seus pés!"
Sou eu quem carrega essa dor tão profunda.

Então ela ficou na montanha por nove anos,
O tempo me pesa muito,
E ela deu à luz três filhos e filhas.
Sou eu quem carrega essa dor tão profunda.

E margjit estava com seu fuso e sua roca,
O tempo me pesa muito,
Então ouviu o sino da igreja tocar.
Sou eu quem carrega essa dor tão profunda.

Orgulhosa margjit falou ao rei das montanhas assim:
O tempo me pesa muito,
"Posso ter a permissão de ir ver meu pai?"
Sou eu quem carrega essa dor tão profunda.

"Ah, você pode ir ver seu pai,
O tempo me pesa muito,
Mas você não pode ficar fora por uma hora ou duas."
Sou eu quem carrega essa dor tão profunda.

E quando ela chegou lá, caminhando para casa,
O tempo me pesa muito,
Seu feliz pai estava lá fora esperando por ela.
Sou eu quem carrega essa dor tão profunda.

Então ele a levou, orgulhosa margjit, com alegria e lágrimas,
O tempo me pesa muito,
Então ele a colocou na cadeira de sua mãe.
Sou eu quem carrega essa dor tão profunda.

Mas então o rei das montanhas veio rápido como um raio:
O tempo me pesa muito,
"Você não vai voltar para casa com o marido esta noite?"
Sou eu quem carrega essa dor tão profunda.

"Adeus então a todos na minha casa!
O tempo me pesa muito,
Agora eu nunca mais voltarei para vocês."
Sou eu quem carrega essa dor tão profunda.

Orgulhosa margjit se sentou na estrada cinza,
O tempo me pesa muito,
Ela chorou mais lágrimas do que o cavalo tem pelos.
Sou eu quem carrega essa dor tão profunda.

Composição: