Fortapt I Dødens Favn
Når vinden blåser og sola legger seg ned
I kald vinterstid
En ensom ulv, fortapt I skogens mørke
På vandring til sitt siste hvilested
Fra månens ansikt skinner kvelende lys, et lys så svakt og blekt
Minner om gamle tider som nesten er glemt forsynker dypt I dødens evighet
I frossen jord, et sted I evig stillhet
Forlat av gudenes velsignelse
Der natten sprer seg og frelsens nåde venter
Visjoner reiser seg fra sjelens dype sår
Besatt av tidens forbannelse
Omfavnet av dødens klor, renset I blod
Den ynkelige kroppen dør I stille og ro
I dødens kalde favn frigjøres åndens makt
Da sjelen trekker seg fram gjennom skjebnens veldige port
Den siste vandringen, fullført I fandens landskap
I tidløs ensomhet
Omgitt av nattens grimme, svarte skygger
Fortapt I dødens kalde favn
Når evig søvn slukker livets krefter skal sjelen dra sin vei
Et siste åndedrag blander seg med skodden og blodets varme svinner hen
Perca-se no destino da morte
Quando o vento sopra e o sol se põe
No inverno frio
Um lobo solitário, você perdeu a escuridão da floresta
Na caminhada para seu último lugar de descanso
Da face da lua brilhando velas brilham, uma luz tão fraca e pálida
Memórias dos velhos tempos que são quase esquecidas se aprofundam na eternidade da morte
Em terra congelada, em algum lugar em eterno silêncio
Deixar pela benção de Deus
Onde a noite está se espalhando e a graça da salvação espera
Visões se erguem das feridas profundas da alma
Obcecado com a maldição do tempo
Cercado pelo cloro da morte, purificado em sangue
O corpo lamentável morre em paz
Na parte fria da morte, o poder do Espírito é liberado
Então a alma atrai a feroz porta do destino
A última caminhada, concluída na paisagem do punho
Na solidão intemporal
Cercado pelas feias sombras negras da noite
Se perca no frio da morte
Quando o sono eterno extingue os poderes da vida, a alma deve seguir seu caminho
Um último suspiro se mistura com o obturador e o calor do sangue desaparece