Solveig den Hardføre
Sognefjorden lå som bly
Under fjellets bleke panne
Rimet hvilte over lyngen
Tangen drev langs svarte strender
Der sto Solveig mellom furuer
Mens en ravn steg over sundet
Hun var ung, og verden endte
Der hvor fjorden møtte fjellet
Ozurs gård lå under åsen
Lagertha tente ild ved kveld
Regnet strøk langs torv og tømmer
Vinteren kom tidlig ned
Ingen visste hva som ventet
Bak de årene som kom
Ingen saga hadde varslet
Hvilke riker hun skulle se
Solveig, langt fra Sognefjorden
Langt fra fjellets vinterrand
Bærer minnene deg tilbake
Til et tapt og fremmed land
Syv hundre år gikk gjennom mørket
Elven tok hvert mål av tid
Likevel sto Sogn i minnet
Uforgjengelig og hvitt
Torsteins skjebne fulgte henne
Som en brodd bak hvert et år
Døden tok ham aldri den gang
Men hun kjente hva hun bar
For en vilje kan bli skyldig
Før en skjebne fullbyrdes
Denne vissheten ble hos henne
Der hvor gamle minner dømmes
Dypt ved elven satt de døde
Bundet under bergets rot
Vannet slepte år forbi dem
Ingen visste hvor de dro
Slanger gled blant kalde steiner
Mørke strømmer åt kalenderen
Solveig mistet selve tiden
Men hun mistet aldri fjorden
Solveig, langt fra Sognefjorden
Langt fra fjellets vinterrand
Bærer minnene deg tilbake
Til et tapt og fremmed land
Syv hundre år gikk gjennom mørket
Elven tok hvert mål av tid
Likevel sto Sogn i minnet
Uforgjengelig og hvitt
Siden åpnet berget bilder
Fra en ukjent verdensalder
Lysets folk steg gjennom mørket
Skjellkledde hærer svarte dem
Fjerne kloder sto i flammer
Måner vek fra sine baner
Gamle makter falt fra høyden
Andre søkte nye verdener
Midgard skinte langt der ute
Blå og grønn mot verdensrand
Kanskje kom de gamle guder
Som fordrevne til dens land
Kanskje skjulte menneskesagnene
Spor av kriger uten alder
Solveig lot spørsmålet leve
Visshet hadde kostet nok
Hel ble større enn fortellingen
Náströnd skiftet skikkelse
Jörmungandr rundt verden
Bar en annen gåte nå
Barndommens fortellinger
Sprakk mot det hun selv fikk se
Likevel sto fjellet hjemme
Uforandret i hennes sinn
Solveig, langt fra Sognefjorden
Langt fra fjellets vinterrand
Bærer minnene deg tilbake
Til et tapt og fremmed land
Syv hundre år gikk gjennom mørket
Elven tok hvert mål av tid
Likevel sto Sogn i minnet
Uforgjengelig og hvitt
Århundrene mistet ansikt
Riker åpnet seg og svant
Menneskene fra hennes morgen
Ble til minner uten grav
Regnet falt fremdeles over Sogn
Fjorden mørknet mellom nes
Furuskogen tok imot vinden
Slik den alltid hadde gjort
Langt bak dødsrikets grenser
Finnes ennå denne morgen
Rim ligger hvitt på lyngen
Sjøen møter vinterhimmelen
Ved den gamle fjorden står
En ung kvinne vendt mot vannet
Ravnen stiger over Sogn
Hun heter Solveig
Solveig, a Resiliente
O Sognefjord parecia chumbo
Sob a pálida testa da montanha
A geada repousava sobre a urze
A tanga flutuava nas praias escuras
Ali estava Solveig entre os pinheiros
Enquanto um corvo sobrevoava o estreito
Ela era jovem, e o mundo acabava
Onde o fiorde encontrava a montanha
A fazenda de Ozur estava sob a colina
Lagertha acendeu o fogo ao entardecer
A chuva deslizava sobre o turfa e a madeira
O inverno chegou cedo
Ninguém sabia o que esperava
Atrás dos anos que viriam
Nenhuma saga havia previsto
Quais reinos ela veria
Solveig, longe do Sognefjord
Longe da borda invernal da montanha
As memórias te levam de volta
Para uma terra perdida e estranha
Setecentos anos passaram na escuridão
O rio levou cada medida do tempo
Ainda assim, Sogn permanecia na memória
Imutável e branco
O destino de Torstein a seguia
Como uma dor atrás de cada ano
A morte nunca o levou naquela época
Mas ela sabia o que carregava
Pois uma vontade pode ser culpada
Antes que um destino se cumpra
Essa certeza ficou com ela
Onde antigas memórias são julgadas
Profundamente à beira do rio estavam os mortos
Amarrados sob a raiz da montanha
A água arrastava os anos por eles
Ninguém sabia para onde foram
Serpentes deslizavam entre pedras frias
Correntes escuras devoravam o calendário
Solveig perdeu o próprio tempo
Mas nunca perdeu o fiorde
Solveig, longe do Sognefjord
Longe da borda invernal da montanha
As memórias te levam de volta
Para uma terra perdida e estranha
Setecentos anos passaram na escuridão
O rio levou cada medida do tempo
Ainda assim, Sogn permanecia na memória
Imutável e branco
Então a montanha abriu imagens
De uma era desconhecida
O povo da luz surgiu da escuridão
Exércitos cobertos de conchas os enfrentaram
Planetas distantes ardiam em chamas
Luas se afastavam de suas órbitas
Antigos poderes caíram da altura
Outros buscavam novos mundos
Midgard brilhava lá longe
Azul e verde contra a borda do mundo
Talvez os antigos deuses vieram
Como exilados para essa terra
Talvez as lendas humanas escondessem
Vestígios de guerras sem idade
Solveig deixou a pergunta viver
A certeza já custou o suficiente
Hel tornou-se maior que a história
Náströnd mudou de forma
Jörmungandr ao redor do mundo
Carregava um novo mistério agora
As histórias da infância
Explodiram contra o que ela mesma viu
Ainda assim, a montanha permanecia em casa
Inalterada em sua mente
Solveig, longe do Sognefjord
Longe da borda invernal da montanha
As memórias te levam de volta
Para uma terra perdida e estranha
Setecentos anos passaram na escuridão
O rio levou cada medida do tempo
Ainda assim, Sogn permanecia na memória
Imutável e branco
Os séculos perderam o rosto
Reinos se abriram e desapareceram
As pessoas de sua manhã
Tornaram-se memórias sem sepultura
A chuva ainda caía sobre Sogn
O fiorde escurecia entre os promontórios
A floresta de pinheiros recebia o vento
Como sempre fez
Longe das fronteiras do reino dos mortos
Ainda existe esta manhã
A geada está branca sobre a urze
O mar encontra o céu invernal
À beira do antigo fiorde está
Uma jovem mulher voltada para a água
O corvo se eleva sobre Sogn
Ela se chama Solveig