Lengsel LXXVIII
...og nar morket kaller gar jeg atter inn
jeg lukker porten bak meg, porten til mitt sinn
jeg stenger verden ute, alene i min ensomhet
jeg legger hodet pa min pute, tarene faller, en etter en
A leve hvert sekund av et liv
A do hvert sekund av en dod
Omsluttet av morket, min lengsel og mitt savn
Tidens hjerte slar langsomt mens blodet enna er varmt
Mine sanser har forlatt meg, kun doden gjenstar a se
Et skritt i riktig retning pa den lange spiralen ned
...og du forsvant bort fra meg, du forlot dette sted
na er det bare kulden a dele natten med
og morket finnes der ute, og vinden blaser kaldt
mens tomheten vokser i mitt sinn forstar jeg at vi begge har forfalt
Nattens blod har dekket meg, sovnen vil besta
Morke skyer samles ingen kan meg na
Sanden har har rent ut av livets timeglass
Timen har kommet , jeg vil ta din plass
Anseio LXXVIII
...e quando a escuridão chama, eu vou de novo pra dentro
fecho o portão atrás de mim, o portão da minha mente
afasto o mundo, sozinho na minha solidão
coloco a cabeça no travesseiro, as lágrimas caem, uma a uma
Viver cada segundo de uma vida
Morrer a cada segundo de uma morte
Envolto pela escuridão, meu anseio e minha falta
O coração do tempo bate devagar enquanto o sangue ainda está quente
Meus sentidos me abandonaram, só a morte resta a ver
Um passo na direção certa na longa espiral pra baixo
...e você desapareceu de mim, você deixou este lugar
agora é só o frio pra dividir a noite comigo
e a escuridão está lá fora, e o vento sopra gelado
enquanto o vazio cresce na minha mente, percebo que nós dois caímos
O sangue da noite me cobriu, o sono vai prevalecer
Nuvens escuras se juntam, ninguém pode me alcançar agora
A areia escorreu do relógio da vida
A hora chegou, eu vou tomar seu lugar