Vinterdoden
Tiden en kommet som engang var fortalt
der menneskets verden i sorg bli lagt
Tre kalde vintre legger sin bleke arm
rund Mannheims frostbetonte land
Et skall av skjebnens dystre tone
setter sprekker i dodens frosne krone
Sulten venter verden derunder
forbi porten og Hels ulvehunder
Fra en verden av evig fortapelse
til en annen med boddelens fortatelse
En hyklersk strid blant levninger
fortapt i vinterdod
graver apne pa snoen sa blodrod
Liv gar tapt ved fiendens og ens egen hand
spunnet blir nornenes skjebnesband
Lagt i frossen aske
Den fortviltes kamp-
tarer bundet til evighet
Alle smertesk rik samles-
til helvetes borgens profet
Sa trist alt er-
det sorgelig fortalt
Farvel-
en tom evighet, alt er forfalt
Tid er ei tid her mer
Liv er ei liv noensted
Et oye kan ei som et oye se
Forsvunnet er alt folk og fe
Horer ei en vissen tone mer
Sanser intet, foler intet
Vinterdoden flere hundre dager lange
tok alt.. men vent..
Morte de Inverno
O tempo chegou, como um dia foi contado
onde o mundo humano se afunda em dor
Três invernos frios estendem seu braço pálido
sobre a terra gelada de Mannheim
Um eco da sombria melodia do destino
faz fissuras na coroa congelada da morte
A fome espera o mundo lá embaixo
além do portão e dos cães-lobos do Inferno
De um mundo de eterna perdição
para outro com a condenação do corpo
Uma luta hipócrita entre os restos
perdidos na morte de inverno
cavam aberturas na neve tão ensanguentada
A vida se perde pela mão do inimigo e da própria
tece-se o fio do destino das Nornas
Deixado em cinzas congeladas
A luta do desespero-
se arrasta presa à eternidade
Todas as dores se reúnem-
para o profeta da fortaleza do inferno
Tão triste tudo é-
é uma história lamentável
Adeus-
uma eternidade vazia, tudo está em ruínas
O tempo não é mais tempo aqui
A vida não é vida em lugar algum
Um olho não pode ver como um olho
Desapareceu tudo, povo e gado
Não se ouve mais uma melodia murcha
Não se sente nada, não se percebe nada
A morte de inverno se arrasta por centenas de dias
levou tudo... mas espera...