Vandringen
Jeg har vandret i årevis.
Har sunget vårens sanger
snakket med trærne, fulgt ulvene.
En dag entret jeg et land innhyllet i tåke.
En syk sol blindet mine øyne.
En byrde ble lagttil for hver dag.
Mine beste mareritt ble mine kjæreste venner.
Ur og hustorier har nå falmet.
Mine minner er tatt med vold.
Sannhet ble aldri talt.
Og sangene døde hen i kulden.
Vårens budbringer døde.
Tatt av dage av sine disipler.
Ulvene ble gale og slukte sola,
mens barna lekte forbudte leker.
Stormvinden knuste de glade masker
...og alle ble forferdet.
Skjønnhetens heks ble gammel
og stygg og døde over natten.
Himmelen ble svart, trærne og bølgene
synger ikke mer glade toner.
...Nå vil vi se hvem som overlever.
A Caminhada
Eu andei por anos a fio.
Cantei as canções da primavera
conversei com as árvores, segui os lobos.
Um dia entrei em uma terra envolta em névoa.
Um sol doente ofuscou meus olhos.
Um fardo foi acrescentado a cada dia.
Meus melhores pesadelos se tornaram meus queridos amigos.
Relógios e histórias agora se apagaram.
Minhas memórias foram levadas à força.
A verdade nunca foi dita.
E as canções morreram no frio.
O mensageiro da primavera morreu.
Levado pelo tempo por seus discípulos.
Os lobos enlouqueceram e devoraram o sol,
enquanto as crianças brincavam de jogos proibidos.
O vento tempestuoso quebrou as máscaras alegres
...e todos ficaram aterrorizados.
A bruxa da beleza envelheceu
e ficou feia e morreu da noite para o dia.
O céu ficou negro, as árvores e as ondas
não cantam mais notas alegres.
...Agora vamos ver quem sobrevive.