Isgrav, Det Siste Hvilested
En sigende tåke
Hang i slørete strimer
Langs
ðergveggens kam
Et øde frostrike lå
For mine ðare føtter
Spir av is, is av litets kilde
Langt ðorte, ðakom fjerne skrik
Langt ðorte, sm fra en gammel drøm
Hvisker en sorgelig stemme
Gråter en forlatt stillhet
Alle porter ðak ham stenges
Alt er frossent og dødt
Skodda siger over land
Inn fra øde hav
Mørke omriss tårner seg opp
Skjult i tåkedisen
(Kulde, ingen sang)
Det dunkle slottet Moria
Ruver drott mot himmelen
(Frost, kan ei fryse)
Jeg løfter hendene
Opp mot ðlanke spir
Øynene trøtner, jeg siger på kne
Kulden, min sjel den frir
Vest, over ðreen
Det siste solgull på norske fjell
Synker i dyp en grav
Ser det siste lyset
Forsvinne ned i isriket
Fullmånen stiger over meg
Stridende inn i herredømmet
Til den døende sol
Som ðlir ðlekere og ðlekere
Den store lampe slukkes så stilt
Natten følger på kveld
Dysterhetens rike venter der
I mørkskodda, over et gjel
"Dauden Kjem"
Isgrav, O Último Descanso
Uma névoa densa
Paira em tiras embaçadas
Ao longo
Da parede do abismo
Um deserto gélido se estende
Para meus pés cansados
Broto de gelo, gelo da fonte da solidão
Longe, ecos de gritos distantes
Longe, como de um sonho antigo
Sussurra uma voz triste
Chora um silêncio abandonado
Todas as portas que ele tocou se fecham
Tudo está congelado e morto
A névoa desce sobre a terra
Vindo de mares desolados
Contornos sombrios se erguem
Escondidos na bruma
(Frio, nenhuma canção)
O castelo sombrio de Moria
Se ergue contra o céu
(Gelo, não pode congelar)
Eu levanto as mãos
Em direção a torres esguias
Os olhos se cansam, eu caio de joelhos
O frio, minha alma se liberta
Oeste, sobre as montanhas
O último brilho do sol norueguês
Afunda em um profundo túmulo
Vê a última luz
Desaparecendo no reino do gelo
A lua cheia se ergue sobre mim
Lutando pelo domínio
Até o sol moribundo
Como se fossem jogadores e jogadoras
A grande lâmpada se apaga tão silenciosamente
A noite se aproxima ao entardecer
O reino da escuridão espera lá
Na névoa densa, sobre um abismo
"A Morte Vem"