Natten Løftet Sitt Tunge Ansikt
Høyt over kalde takers gys
Steg vakker sang fra alvers sal
Skogkledde åser i månelys
Vandret han yjennon ukjent dal
I grønne dyp, ðak mørke trær
Langs dunkle stler, slyngende
Huldreslatt i nattens slør
Langt der ðorte, syngende
Månen speilte seg i dype tjern i skogen
Elven kastet seg i foss nedover fjellsiden
Dype fjorder omkranset av ruvende fjell
Våket stille i natten
Natten løftet sitt tunge ansikt
Over skoyens yripende armer
Dens dystre øyne, yratende
Stirret sørymodig i mine
A Noite Levantou Seu Pesado Rosto
Altos sobre os frios arrepios dos telhados
Subiu uma bela canção do salão dos elfos
Colinas cobertas de árvores à luz da lua
Ele vagou por um vale desconhecido
Nos verdes profundos, entre árvores escuras
Ao longo de sombras densas, se contorcendo
Canto de huldra no véu da noite
Lá longe, cantando
A lua se refletia em profundos charcos na floresta
O rio se lançava em cachoeira pela encosta da montanha
Profundas fiordes cercadas por montanhas imponentes
Vigilantes e silenciosos na noite
A noite levantou seu pesado rosto
Sobre os braços vibrantes da floresta
Seus olhos sombrios, inquietos
Fitavam pacientemente os meus