Bare Nerver
Kari våkner gradvis. Nok en drøm blir lagt i grus.
Fra det lysner, kjemper han mot dagen.
Med musikk på høytrykk og i lovlig rus
går han som en fremmed i sitt eget hus.
Han setter ikkje pris på verken hverdag eller fest,
men hver time bringer nye planer.
Om han bare visste ka han fikset best!
Det e det nødvendige som plager Kari mest.
Med det e bare nerver, ingenting å bry seg om.
Ja, det e bare nerver. Barndommen e glemt.
Historien bak e grundig gjemt.
Å, det e så mye Kari ve, men ikkje tør,
omringet av krav og katastrofer!
Alt han finner på, har andre funnet før!
Ellers tenker Kari mest på alt han ikkje gjør.
Men det e bare nerver, ingenting å bry seg om.
Ja, det e bare nerver. Barndommen e glemt.
Historien bak e grundig gjemt.
Han holdt for slakke tøyler, så hesten løpte ut.
No dras han etter golvet, som en vettløs klut,
og landskapet blir så grøtet. Himmelen e på gli.
Kordan ska Kari komme fri?
Det e interessante ting så får han te å sloss,
men han e så redd han vet for lite!
For å vinne, må han prate som en foss.
Før vi sitter ner, så vet vi: Kari e som oss.
Og at det e bare nerver, ingenting å bry seg om.
Ja, det e bare nerver. Barndommen e glemt.
Historien bak e grundig gjemt.
Nervos à Flor da Pele
Kari acorda devagar. Mais um sonho se despedaça.
Quando clareia, ele luta contra o dia.
Com música alta e numa boa viagem,
ele anda como um estranho em sua própria casa.
Ele não valoriza nem o dia a dia nem a festa,
mas cada hora traz novos planos.
Se ao menos soubesse o que faz melhor!
É o necessário que mais atormenta Kari.
Mas é só nervos, nada pra se preocupar.
Sim, é só nervos. A infância foi esquecida.
A história por trás está bem guardada.
Ah, tem tanta coisa que Kari quer, mas não se atreve,
Cercado por exigências e desastres!
Tudo que ele inventa, outros já descobriram!
Caso contrário, Kari pensa mais no que não faz.
Mas é só nervos, nada pra se preocupar.
Sim, é só nervos. A infância foi esquecida.
A história por trás está bem guardada.
Ele segurou as rédeas frouxas, e o cavalo saiu.
Agora é arrastado pelo chão, como um pano sem vida,
e a paisagem fica tão confusa. O céu está desmoronando.
Como Kari vai se libertar?
Tem coisas interessantes que o fazem lutar,
mas ele tem tanto medo que sabe de pouco!
Para vencer, precisa falar como uma cachoeira.
Antes de nos sentarmos, já sabemos: Kari é como nós.
E que é só nervos, nada pra se preocupar.
Sim, é só nervos. A infância foi esquecida.
A história por trás está bem guardada.