For Døve ører
Ungkarskvinne,
malerinne,
flytter ut på bondelandet,
bondelandet.
Står og risser
raske skisser,
sitter tørt og maler vannet,
maler vannet.
Stormotivet er i emning:
Lyserød, romantisk stemning,
frie kyr og lekne geiter,
vakre grønne sommerbeiter .
Men bonden spar sin svarte åker,
fisker ørret, skyter kråker,
slakter sine lam.
Hun maler ikke ham.
Stor forfatter
uten latter,
tung i blikk med blyant klar,
blyant klar,
tar notater
når man prater -
lette ord blir byrde hard,
byrde hard.
Han er gjerne med på festen,
lusker rundt på sokkelesten.
Arbeid var ham lite verdig,
ti kapitler har han ferdig:
Dikt og stev om folkekampen
så leserne får smilekrampen,
intet ord går hjem.
Han skrev ikke for dem.
Utkantbygda får besøk av
kunstneren med sin gitar,
sin gitar.
Han er rotløs,
blek og motløs,
stiller spørsmål uten svar,
uten svar,
selger sjelen sin fra scene,
tramper takt med ene benet.
Ingen lytter, alle tier,
ingen skjønner hva han sier.
Alle klapper imot slutten:
Er han ikke flink:, den gutten?
Taus går de hjem.
Han sang ikke for dem.
Para Ouvidos Surdos
Mulher solteira,
pintora,
muda-se para o interior,
interior.
Fica riscando
esboços rápidos,
senta seca e pinta a água,
pinta a água.
O tema da tempestade está surgindo:
Um clima rosa, romântico,
vacas soltas e cabras brincando,
belas pastagens verdes de verão.
Mas o fazendeiro cuida de seu campo escuro,
pesca truta, atira em corvos,
abrevia seus cordeiros.
Ela não pinta ele.
Grande autor
sem risadas,
com olhar pesado e lápis na mão,
lápis na mão,
toma notas
quando se fala -
palavras leves se tornam um fardo,
um fardo duro.
Ele geralmente participa da festa,
anda à espreita no degrau.
Trabalho era pouco digno para ele,
dez capítulos ele já terminou:
Poemas e versos sobre a luta do povo
para que os leitores tenham cólicas de riso,
nada do que ele diz chega.
Ele não escreveu para eles.
A vila periférica recebe a visita do
artista com sua guitarra,
sua guitarra.
Ele é sem raízes,
pálido e desanimado,
faz perguntas sem resposta,
sem resposta,
vende sua alma no palco,
pisa o ritmo com uma perna.
Ninguém escuta, todos ficam em silêncio,
ninguém entende o que ele diz.
Todos aplaudem no final:
Ele não é bom, esse garoto?
Silenciosos, vão pra casa.
Ele não cantou para eles.