Jeg Må Ha Luft
Jeg må ha luft
I hav av vin og sang går jeg på bunnen
med tistler i mitt hår og bind for munnen.
Mens glade fisker tømmer rogn i tangen,
er jeg i drømmen på en vakker strand
der intet usselt kryp tør gå i land.
Mitt navn blir nevnt til spott og spe
og fiskeøynene følger med,
i lykkerus og skadefryd
lar de meg høre uten lyd
at flertallet
flertallet er verden.
Jeg må ha luft.
Jeg føler rommet som et rep om halsen
som kveler ordene og stanser valsen. J
eg går i ring og teller tapte timer
og lever bare når en annen dør,
men neste dag er døren låst som før.
Mitt store vindu vender ut
mot tomme fat og kaffegrut
og ingen snur og titter inn
og plager meg med kaffen sin.
De vet at jeg
vet at jeg vil avslå.
Jeg må ha luft.
Jeg er en plomme i et egg av tåke
med skall av is som stenger ute bråket
men i mine syner har jeg sett en verden
hvor ingen murer stenger sol og regn
og jeg kan stå og le og kaste stein
på dem som ikke kommer fri
fra lengselens idioti,
men når bildet flyr sin vei,
da ser jeg at de ler av meg
som ikke kan
som ikke kan få luft.
Eu Preciso de Ar
Eu preciso de ar
No mar de vinho e canções, eu vou ao fundo
com cardos no meu cabelo e mordaça na boca.
Enquanto peixes felizes soltam ovos na alga,
eu estou sonhando numa praia linda
onde nenhum bicho imundo se atreve a pisar.
Meu nome é mencionado para escárnio e riso
e os olhos de peixe me observam,
em êxtase e malícia
deixam eu ouvir em silêncio
que a maioria
a maioria é o mundo.
Eu preciso de ar.
Sinto o espaço como uma corda no pescoço
que estrangula as palavras e para a valsa.
Eu ando em círculos e conto horas perdidas
e só vivo quando outro morre,
más no dia seguinte a porta está trancada como antes.
Minha grande janela se abre
para pratos vazios e borra de café
e ninguém se vira e olha pra dentro
e me incomoda com seu café.
Eles sabem que eu
sei que vou recusar.
Eu preciso de ar.
Eu sou uma ameixa dentro de um ovo de névoa
com casca de gelo que afasta o barulho
mas nas minhas visões eu vi um mundo
onde nenhum muro bloqueia sol e chuva
e eu posso ficar e rir e jogar pedras
naqueles que não conseguem se libertar
da idiotice da saudade,
más quando a imagem voa longe,
eu vejo que eles riem de mim
que não posso
que não posso ter ar.