Unnagjort
Stråler fra en sol tegner trær i vind på veggen,
rør dem, og de blekner bort.
Ennå kan du høre
blodet banke i ditt øre.
Hjertet slår så rart og fort.
Bare dette brevet:
At du har nektet ham å leve,
og at han vil ha det unnagjort.
Skyggen i din seng trekker hurtig hånden til seg,
men avstanden er litt for kort.
Han som tente flammen
tok seg kaldt og kraftig sammen
og gikk og fikk det unnagjort.
Han sa han alltid dra fra dem han ble for glad i.
Han sa han alltid lengtet etter noe nytt.
Han kunne le, han kunne gråte,
men han viste aldri når han var seg selv.
Og så: Far vel.
Stillheten er stygg. Du lytter etter skritt i trappen
eller knirking fra din port.
Om du kunne skrike,
som da du var liten pike
når du hadde gått deg bon!
Men han har bare fått deg,
og du har bare falt og slått deg.
Dermed er det unnagjort.
Han sa hver bolig ble en borg med lite lys i.
Han sa at frihet var en uke i hver by.
Du så ham gi, du så ham kreve,
og du ga deg selv og alt han viJle ha
og lot ham dra.
Sorgen skaper sang - som de glade gjerne synger
for å jage sorgen bort.
Selv den minste krise
blir en linje til en vise.
Alt må skje så varmt og fort.
Og nå er sangen ferdig.
Den er pikens skjebne verdig.
Han har kalt den:
Unnagjort.
Feito e Acabado
Brilhos de um sol desenham árvores no vento na parede,
toque nelas, e elas desaparecem.
Ainda dá pra ouvir
o sangue pulsando no seu ouvido.
O coração bate tão estranho e rápido.
Só esta carta:
Que você o impediu de viver,
e que ele quer que isso acabe.
A sombra na sua cama puxa a mão rapidamente,
mas a distância é um pouco curta.
Aquele que acendeu a chama
se reuniu frio e forte
e foi e fez isso acabar.
Ele disse que sempre se afastava de quem se apaixonava.
Ele disse que sempre ansiava por algo novo.
Ele podia rir, ele podia chorar,
mas nunca mostrava quando era ele mesmo.
E então: Adeus.
O silêncio é feio. Você escuta passos na escada
ou rangidos da sua porta.
Se você pudesse gritar,
como quando era uma garotinha
quando você se perdia!
Mas ele só te pegou,
e você só caiu e se machucou.
Assim, isso está feito.
Ele disse que cada lar se tornava um castelo com pouca luz.
Ele disse que liberdade era uma semana em cada cidade.
Você o viu dar, você o viu exigir,
e você se entregou e tudo que ele queria
e deixou ele ir.
A dor cria canções - que os felizes costumam cantar
para afastar a tristeza.
Até a menor crise
se torna uma linha para uma canção.
Tudo deve acontecer tão quente e rápido.
E agora a canção acabou.
Ela é digna do destino da garota.
Ele a chamou:
Feito e Acabado.