Mot Myrke Vetteren
Velkomen atter hit til våre grender,
velkomen her, du sæle sumarkveld,
med lauv og gras utyver alle strender
og gule blomar i den grøne feld,
med lette småsky, lagd i lange render
som trådar i det høge himmeltjeld,
og med den milde ljossken, som seg breider
utyver fjell og fjord på alle leider.
Den siste solblenk er i havet sokken,
den fyrste kjem snart or den låge grop,
ein dag er tendrad, fyrr enn hin er slokken,
og kveld og morgon renna heilt ihop.
Snart vaknar upp den kvilde fugleflokken
og helsar morgonen med glederop.
So riser soli til den lange svingen
og set ein annan let på heile kringen.
Kom, lat oss nøyta tidi, som ho skrider,
og minnast, at ho skrider ofsa fort.
Med kvar ein dag, med kvar ein kveld, som lider,
eit stig mot myrke vetteren er gjort.
Det kjem ein dag, då kvar ein blom, som bider,
er fallen av, og slikt eit fall er stort.
Di skal eg sjå på blomen, fyrr han blaknar,
og nøyta sumar'n, fyrr eg honom saknar.
Contra o Inverno Sombrio
Bem-vindo de volta aqui às nossas terras,
bem-vindo, você, neste feliz fim de tarde,
com folhas e grama por todas as praias
e flores amarelas no campo verdejante,
com pequenas nuvens, alinhadas em fileiras
como fios no alto céu que se estende,
e com a suave luz que se espalha
do alto das montanhas e fiordes em todos os lados.
O último raio de sol se afunda no mar,
o primeiro logo surge da baixa vala,
um dia já aceso, antes que o outro se apague,
e a noite e a manhã se misturam sem parar.
Logo acorda o grupo de pássaros cansados
e saúda a manhã com gritos de alegria.
Então o sol se ergue na longa curva
e dá uma nova luz a toda a redondeza.
Venha, vamos aproveitar o tempo que passa,
e lembrar que ele passa muito rápido.
Com cada dia, com cada noite que se vai,
um passo em direção ao inverno sombrio é dado.
Chegará um dia em que cada flor que resiste
terá caído, e tal queda é grande.
Eu vou olhar para a flor antes que ela murcha,
e aproveitar o verão antes que eu sinta sua falta.