Hymne til kjærleiken
Om eg taler med
mennesketunger og engletunger,
men ikkje har kjærleik,
då er eg ein ljomande
malm eller ei klingande bjølle.
Om eg har profetgåve og
kjenner alle løyndomar
og eig all kunnskap,
og om eg har all tru,
så eg kan flytta fjell,
men ikkje har kjærleik,
då er eg ingen ting.
Om eg gjev alt eg
eig til mat for dei fattige,
ja, om eg gjev meg sjølv
til å brennast,
men ikkje har kjærleik,
då gagnar det meg ingen ting.
Kjærleiken er langmodig,
kjærleiken er velviljug,
han misunner ikkje,
briskar seg ikkje,
blæs seg ikkje opp.
Kjærleiken gjer ikkje noko usømeleg,
han søkjer ikkje sitt eige,
harmast ikkje,
gøymer ikkje på det vonde.
Han gleder seg ikkje ved urett,
men gleder seg ved sanninga.
Alt held han ut,
alt trur han,
alt vonar han,
alt toler han.
Kjærleiken fell aldri bort.
Profetgåvene skal få ende,
tungene skal tagna,
og kunnskapen skal ta slutt.
For vi skjønar stykkevis
og talar profetisk stykkevis.
Men når det fullkomne kjem,
skal det som er stykkevis,
få ende.
Då eg var barn,
tala eg som eit barn,
tenkte eg som eit barn,
dømde eg som eit barn.
Men då eg vart mann,
la eg av det barnslege.
No ser vi som i ein spegel,
i ei gåte;
men då skal eg kjenna fullt ut,
liksom eg fullt ut er kjend av Gud.
Så vert dei verande desse tre:
tru, von og kjærleik.
Og størst av dei er kjærleiken.
Hino ao Amor
Se eu falar com
línguas de homens e de anjos,
mas não tiver amor,
então sou como um
metal que soa ou um sino que toca.
Se eu tiver o dom de profecia e
conhecer todos os mistérios
e tiver todo o conhecimento,
e se eu tiver toda a fé,
para mover montanhas,
mas não tiver amor,
então não sou nada.
Se eu der tudo o que eu
tenho para alimentar os pobres,
sim, se eu me entregar
ao fogo,
mas não tiver amor,
isso não me serve de nada.
O amor é paciente,
o amor é bondoso;
não é invejoso,
não se vangloria,
não se enche de orgulho.
O amor não faz nada indecente,
não busca seus próprios interesses,
não se irrita,
não guarda rancor.
Ele não se alegra com a injustiça,
mas se alegra com a verdade.
Tudo suporta,
tudo crê,
tudo espera,
tudo tolera.
O amor nunca acaba.
Os dons proféticos vão acabar,
as línguas vão cessar,
e o conhecimento vai ter fim.
Pois conhecemos em parte
e profetizamos em parte.
Mas quando vier o que é perfeito,
o que é em parte,
vai acabar.
Quando eu era criança,
falava como uma criança,
pensava como uma criança,
julgava como uma criança.
Mas quando me tornei homem,
deixei para trás as coisas de criança.
Agora vemos como em um espelho,
em enigma;
mas então conhecerei plenamente,
assim como sou plenamente conhecido por Deus.
Assim permanecem estes três:
fé, esperança e amor.
E o maior deles é o amor.