Voggesang
Liten stugu og liten bygd
Alle kjenne alle andre.
Ingen lika å gå på trygd.
Alt æ vanskeleg å forandre.
Her bi 'ræ kviska lågt om peng og hor.
Her æ 'ræ åfto tungt for ei einsleg mor.
So fullt tå folk og so høge hus.
So mange fjes, men ingen kjende.
Mange gjøyme seg burt I rus,
Trengji peng og la seg skjende.
Her bi'ræ kviska lågt om peng og hor.
Her æ'ræ åfto tungt for ei einsleg mor.
Ein stakkarskrok han æ god og ha for meg og deg.
Han kunn me sladre og slarve om so mykji det bær te.
Og då gløyme me eigne feil, stå der stolt og stor,
Og kviske fornøygde om peng og hor.
Staute kara på talarstol
Prate rundt og kritisere.
Dømme stakkara ned og nord,
Stramme inn og kalkulere.
Då bi'ræ prata strengt om peng og hor.
Då æ're åfto tungt for ei einsleg mor
Canto da Vila
Pequena casa e pequena cidade
Todo mundo conhece todo mundo.
Ninguém gosta de viver de ajuda.
Tudo é difícil de mudar.
Aqui se cochicha baixo sobre grana e putaria.
Aqui é sempre pesado para uma mãe sozinha.
Tanta gente e prédios altos.
Tantos rostos, mas ninguém conhecido.
Muitos se escondem na bebida,
Precisando de grana e se deixando levar.
Aqui se cochicha baixo sobre grana e putaria.
Aqui é sempre pesado para uma mãe sozinha.
Um cantinho pobre é bom ter pra mim e pra você.
Lá podemos fofocar e falar de tanta coisa que rola.
E então esquecemos nossos erros, ficamos lá, orgulhosos,
E cochichamos satisfeitos sobre grana e putaria.
Os caras fortes no púlpito
Falam e criticam.
Julgam os coitados sem dó,
Apertam o cerco e calculam.
Então se fala duro sobre grana e putaria.
Então é sempre pesado para uma mãe sozinha.
Composição: Arne Moslatten / Aslag Haugen / Lars Havard Haugen