395px

Ei Pedra Quebrada

Hellbillies

Ei Krasafaren Steinbu

Eg skull' te fjells for å jakte rein.
Bussen va ganske sein, eg skulde gå te Hein.
Været va ruskut og tungt og grått.
Lendet va sleipt og vått,
sjål vart eg redd so smått.
Hadde hverken kart ell kompass,
burde jaddi hugst på sopass.
Jævlig dumt syns væl du?

Måse og stein dæ va allt eg såg.
Skodda kom sigande tjukk, so tung og grå.
Jeger'n va liten og Vidda stor.
Hadde 'kji leger ror,
trengde ein storebror.
Eg tok te miste true
på at eg skull' finne bue.
Klukka gjikk, huttetu, va snart sju!

Men då kom eg te ei krasafaren steinbu.
Eine veggen sigji ut, men taket nokolein.
Sette meg ned og fann fram nista,
våt og kald so kroppen rista.
Likevæl va eg glad!

Åfto æ livet som ein skoddeheim.
Vegen æ langtfrå bein,
eg kan 'kji finne heim.
Rota på rundt i eit narrespel.
Kjempa imot eit bel,
lyg meg ifrå eindel.
Når det æ som aller svartast.
Når det blæs med krappe vindkast.
Når eg går mot eit stup, ni eit djup.

Då kjem eg te ei krasafaren steinbu.
Eine veggen sigji ut, men taket nokolein.
Set meg ned og finn fram nista,
våt og kald so kroppen rista.
Likevæl æ eg glad! Eg æ glad!

Då kjem eg te ei krasafaren steinbu.
Eine veggen sigji ut, men taket nokolein.
Set meg ned og finn fram nista,
våt og kald so kroppen rista.
Likevæl æ eg glad!
Ja, likevæl æ eg glad!
Ja, likevæl æ eg glad.

Ei Pedra Quebrada

Eu subi a montanha pra caçar rena.
O ônibus tava bem atrasado, eu ia pra Hein.
O tempo tava ruim, pesado e cinza.
O chão era escorregadio e molhado,
me senti tão pequeno e assustado.
Não tinha mapa nem bússola,
devia ter pensado melhor nessa situação.
Você não acha que foi bem burro?

Gavião e pedra, era tudo que eu via.
A neblina chegava densa, tão pesada e cinza.
O caçador era pequeno e a planície imensa.
Não tinha mais controle,
precisava de um irmão mais velho.
Comecei a perder a fé
de que eu ia encontrar abrigo.
O relógio corria, huttetu, já quase sete!

Mas então cheguei a uma pedra quebrada.
Uma parede saindo, mas o teto era meio.
Sentei e tirei o lanche,
molhado e frio, meu corpo tremia.
Mesmo assim, eu tava feliz!

Às vezes a vida é como uma casa na neblina.
O caminho tá longe de ser reto,
eu não consigo encontrar o caminho de volta.
Tô perdido em um jogo de ilusão.
Lutando contra um peso,
me afastando de tudo.
Quando tudo tá mais escuro.
Quando o vento sopra forte.
Quando eu ando em direção a um abismo, a um fundo.

Então chego a uma pedra quebrada.
Uma parede saindo, mas o teto era meio.
Sento e tiro o lanche,
molhado e frio, meu corpo tremia.
Mesmo assim, eu tô feliz! Eu tô feliz!

Então chego a uma pedra quebrada.
Uma parede saindo, mas o teto era meio.
Sento e tiro o lanche,
molhado e frio, meu corpo tremia.
Mesmo assim, eu tô feliz!
Sim, mesmo assim, eu tô feliz!
Sim, mesmo assim, eu tô feliz.

Composição: