Slaktereika
Han sitter og venter på offer, visitt,
sitter bak bleke ruter.
Han venter på ubudne, fremmede skritt,
venter på nabofolk, futer.
Bakom står eika mot vinterblå måne
som gjenvandret, sort monument.
Lemleste, utslette, henrette, håne,
vandringsmann som bekjent.
Hengt etter bena med ståltråd og hamp
i Slaktereika i brynet.
Den mørkegrå kvelden, spor etter kamp,
det dødsdømte, blodige synet.
Kuttet for å blø,
hengt for å tørke.
Dømt til å dø
i blendende mørke
Han møter deg stille ved grånet port
med slakterkniv i morken slire.
Du vises med faste fakter bort,
han preger og merker reviret.
Eika står sortmalt og evig,
prydet med kropper og død.
Stendig, uvisnelig, evig,
kontraster mot råtnende kjød.
A Árvore do Açougueiro
Ele está sentado e esperando pela vítima, visita,
sentado atrás de janelas pálidas.
Ele espera por passos indesejados, estranhos,
espera pela vizinhança, os futebols.
Atrás, a árvore se ergue contra a lua azul de inverno
como um monumento negro, retornando.
Desmembrar, apagar, executar, zombar,
homem errante que é conhecido.
Pendurado de cabeça para baixo com arame e corda
na Árvore do Açougueiro na beira.
A noite cinza escura, marcas de uma luta,
o espetáculo sangrento e condenado.
Cortado para sangrar,
pendurado para secar.
Condenado a morrer
na escuridão ofuscante.
Ele te encontra em silêncio no portão grisalho
com a faca de açougueiro na bainha podre.
Você é mostrado com gestos firmes para longe,
ele marca e imprime o território.
A árvore está pintada de preto e é eterna,
ornamentada com corpos e morte.
Sempre, indestrutível, eterna,
contrastes contra a carne apodrecida.