Phlegetons Bredder
I livet var jeg fanget i min sarkofagiske hud
Pint av mine egne mørke hemmeligheter
Prøvelsen av det som var et jordisk Liv,
gjorde min venten i skjærsilden forskyndet
Av mine synders Bestialske natur
Min blodlinje binder meg til denne skjebne
Mine fordums broer er for alltid brent
For mine føtter venter dødsriket
Der er jeg fri fra lenken av min tørst
Gods og levnet har jeg forsaket
For å råde over disse blodige bredder,
og dens svikefulle understrømmer
For min dyriske drift skal herske, i enevelde
I dypet fra min trone skal jeg finne,
min makabre katarsis
I mitt åsyn, fortapte sjeler
Fra tidenes morgen, i sydende blod
Det spilles et kakofoniens rekviem
Fra deres pinsler finner jeg mening
Jeg er fortapelsens legeme,
som beskuer deres evinnelige lidelse
Min skitne sjel, deformert,
til en Avgrunnens skapning
For evig voktende elvens bredder...
Os Rios de Sangue
Na vida, eu estava preso na minha pele sarcástica
Torturado pelos meus próprios segredos sombrios
A provação do que foi uma vida terrena,
fez minha espera no purgatório apressada
Pela natureza bestial dos meus pecados
Minha linhagem me liga a este destino
Minhas antigas pontes estão queimadas para sempre
Pois meus pés aguardam o reino da morte
Lá estou livre da corrente da minha sede
Bens e sustento eu renunciei
Para dominar essas margens sangrentas,
e suas traiçoeiras correntes
Pois meu instinto animal reinará, em absolutismo
No fundo do meu trono eu encontrarei,
minha macabra catarse
Em meu rosto, almas perdidas
Desde a aurora dos tempos, em sangue fervente
Toca-se um réquiem de cacofonia
Das suas dores eu encontro sentido
Eu sou o corpo da perdição,
que observa seu sofrimento eterno
Minha alma suja, deformada,
em uma criatura do Abismo
Para sempre vigiando as margens do rio...