Denne Forblaaste Ruin Av En Bro
O glød, o sprengkulde
Vitner tre frem
Ihjelristet sjel for den sanne gud
Jeg skal ut, jeg må vekk, jeg vil hjem
Raknet uthult og vrengt
Bli stengt! Grå, rød
Maler den eneste dør i sikte
O digre dør
Baklengs i sadelen, oppned sløv ljå
Sommermorgenen skimter
Et livløst platå... Rå nød
Lengsel, den giftigste kalde gud
I menneskeskrid
Brennmerket dypt er den
Som utsøkt, utkjørt avkrok skal bli
Et ansikt synes klarere
En røst som kommer nærmere
Blåser vinden langt vekk fra dine seil
Denne veldige struktur
Vår grunne brønn av solskinn
Er en farkost, ymist som ilden
Som fryser den vanrøkte kime
Isødet var i rommet
Portal på vegg, portal på gulv
Nål ble spiker blir bolt
Det flerårige ritualet
For å ribbe seg sjøl
Til nidstang
En sølvborg med tårn og lanser
Et åtsel gror horn og panser
Forvridd som en veltet bauta
Fra den eneste gylne storhetstid
Horn som skal få smake
Menneskekjøtt, glimt av guder
Den natten drømtes det vestafjells
Om forbudte vingeslag i vestadrag
Og trangen til å stupe
I ishav eller dypt i berg
Til det endelige hjem
For å endes der bekvem
Og alle våknet blodige
Henrykte, hengivne
Esta arruinada ponte soprada pelo vento
O brilho, o frio intenso
Testemunha três emergindo
Alma abalada para o verdadeiro deus
Eu tenho que sair, eu tenho que ir embora, eu quero voltar para casa
Desmoronada, oca e distorcida
Ser fechada! Cinza, vermelha
Pinta a única porta à vista
Ó grande porta
De cabeça para baixo na sela, foice embotada
A manhã de verão vislumbra
Um planalto sem vida... Necessidade crua
Anseio, o mais venenoso deus frio
No passo humano
Marcada profundamente está ela
Como um recanto requintado e exausto se tornará
Um rosto parece mais claro
Uma voz que se aproxima
O vento sopra longe de suas velas
Esta estrutura imensa
Nosso poço raso de sol
É uma embarcação, variada como o fogo
Que congela a semente negligenciada
O deserto de gelo estava no espaço
Portal na parede, portal no chão
Agulha se torna prego se torna parafuso
O ritual de vários anos
Para se despojar
Até o poste de execução
Um castelo de prata com torres e lanças
Um cadáver cresce chifres e armadura
Torto como um obelisco tombado
Da única era dourada
Chifres que provarão
Carne humana, vislumbres de deuses
Naquela noite sonhava-se a oeste
Com batidas de asas proibidas na brisa oeste
E o desejo de mergulhar
No mar congelado ou nas profundezas da montanha
Para o lar final
Para terminar confortavelmente lá
E todos acordaram ensanguentados
Êxtase, devoção