Sorgens Klør
I min drøm jeg så
Dansende skygger på himmelen grå
Ut i fra den blødende solnedgang
To ravner fløy side om side
I deres øyne dødens symbol jeg kunne skimte
Som løv henfarer maktesløst mot høstvinden
Falt jeg gjennom brennende tåke
Høyt jeg svevde, fort jeg falt
Inn i dødens øyne jeg stirret
Den søte stemme hvisket
Der nede er det ingen glede å finne
Bare bitterhet og sinne!
Sorgens klør de rev i mitt indre
Flammer slikket min kalde kropp
Den mørke omfavnelse forseglet min skjebne
Gjennom tåken en mektig port jeg kunne skimte
Deretter som et mektig slott
I skumringen kunne jeg se dødens rike
Med et voldsomt tordenskrall åpnet porten seg
Under den stjerneløse himmel entret jeg dødens port
Her i disse tidløse haller finnes ingen gledens latter
Her hvor intet liv gror gjenstår bare dødens symbol
Fordømt som den døendes drøm
Vandret jeg gjennom dødsrikets port... Undrende
As garras da tristeza
No meu sonho eu vi
Sombras dançantes no céu cinza
Do pôr do sol sangrento
Dois corvos voaram lado a lado
Em seus olhos, o símbolo da morte, pude vislumbrar
Como folhas, eles caem sem força contra o vento de outono
Eu caí através da névoa ardente
Alto eu subi, rápido eu caí
Nos olhos da morte eu encarei
A doce voz sussurrou
Lá embaixo não há alegria a ser encontrada
Apenas amargura e raiva!
As garras de tristeza que rasgaram dentro de mim
As chamas lamberam meu corpo frio
O abraço escuro selou meu destino
Através do nevoeiro, um portão poderoso eu pude vislumbrar
Então, como um castelo poderoso
Ao anoitecer eu pude ver o reino da morte
Com um trovão violento, o portão se abriu
Sob o céu sem estrelas, entrei no portão da morte
Aqui, nestes corredores atemporais, não há risos de alegria
Aqui, onde nenhuma vida cresce, apenas o símbolo da morte permanece
Condenado como o sonho do moribundo
Eu atravessei o portão do reino dos mortos ... Me perguntando