Gravstenskugge
Din ætt er fengslet i gråkald jord
i muld under gravstenskugge.
I hvileløs søvn ligger eldgammel bror
en søster kom rett fra vugge.
Begravd gjennom år etter år av død
viet den siste respekt,
begravd gjennom tider av anger og nød
smuldrer din verdige slekt.
Din forfaders ånd er sivet ut
i makkjord i gravstenskugge.
Din forfaders ånd strever i muld
på sten er Fred hugget.
Sjeler strever og lengter til vinden
de trykkes i blytung jord.
Sjelene fra barna, fra mannen og kvinnen
de lengter til vind, der det gror.
Din ætt er fengslet i gråkald jord
i muld under gravstenskugge.
I hvileløs søvn ligger eldgammel bror
en søster kom rett fra vugge.
Du trør på rimfrosne blader som knuses
du står der i gravstenskuggen.
De føler din nærhet, ånder beruses
og sprenger sitt gjenferd til kulden.
Sjeler strevde og lengtet til vinden
de bodde i blytung jord.
Sjelene fra barna, fra mannen og kvinnen
de lengtet til vind, der det gror.
Sombra da Lápide
Sua linhagem está presa na terra fria
na terra sob a sombra da lápide.
Em sono inquieto repousa o irmão antigo
uma irmã veio direto do berço.
Enterrado ano após ano pela morte
prestando a última homenagem,
enterra-se através do tempo de arrependimento e dor
seu digno clã se desfaz.
O espírito de seus antepassados se esvaiu
na terra macia sob a sombra da lápide.
O espírito de seus antepassados luta na terra
na pedra está a Paz esculpida.
Almas lutam e anseiam pelo vento
são pressionadas na terra pesada.
As almas das crianças, do homem e da mulher
anseiam pelo vento, onde a vida floresce.
Sua linhagem está presa na terra fria
na terra sob a sombra da lápide.
Em sono inquieto repousa o irmão antigo
uma irmã veio direto do berço.
Você pisa em folhas congeladas que se quebram
você está lá na sombra da lápide.
Elas sentem sua presença, as almas se embriagam
e rompem seu espectro para o frio.
Almas lutaram e anseiam pelo vento
elas habitavam a terra pesada.
As almas das crianças, do homem e da mulher
anseiam pelo vento, onde a vida floresce.