Salme
Langt inn i sort fløyel blekner en stjerne,
en ånd forlater en gammel mann.
I sorg fraktes liket av ringrev og terne,
til endelig hvile i rubiner og sand.
I tårer mot stenveggen klynges de sammen,
villjenter, ulvebarn, gnagere, fugl.
Nede i grottene slukner snart flammen,
tent av oppdageren, slukket av gud.
Luften blir krydret med nellik og rose,
med sølvfarget dugg fra en sjel og et sinn.
Til viser om hav vil de Samleren lose,
til barskog og stjerner og måneskinn.
Canto
Lá no fundo do veludo escuro, uma estrela se apaga,
um espírito deixa um velho pra trás.
Na dor, o corpo do raposo e da andorinha é levado,
para finalmente descansar em rubis e areia.
Em lágrimas, contra a parede de pedra, se abraçam,
meninas selvagens, filhos do lobo, roedores, pássaros.
Lá nas cavernas, a chama logo se apaga,
acendida pelo explorador, extinta por Deus.
O ar se enche com cravo e rosa,
com orvalho prateado de uma alma e uma mente.
Para canções sobre o mar, o Coletor os guiará,
para a floresta e estrelas e o luar.