Skriket Fra Juvet
Gjennom blåtåke kan hun skimtes
et lysglimt av silke og fred.
Gjennom mørker og vinternatt
kan du høre henne gråte og le.
Pikeøyne lyser i bekmørke netter
og følges av ren og rev.
En pikekropp satser og kaster seg ut i,
et siste, men første svev.
På ny høres skriket fra pikebarnet
gjennom regn og iskald vind.
Atter en gang høres skriket fra juvet
som skjærer og trenger seg inn.
Du stivner ved lyden av skriket fra juvet
som fryser levende blod til is.
Det føles som knivblad i brusende årer.
Fra skriket fra juvet vil du aldri befris.
Hun vender seg mot deg i bekmørke netter,
hun følges av ren og rev.
Hun kaster seg ut i et vintermørker
i et siste, gjentagende svev.
O Grito do Cânion
Através da névoa azul, ela pode ser vista
um brilho de seda e paz.
Através da escuridão e da noite de inverno
você pode ouvi-la chorar e rir.
Olhos de menina brilham em noites escuras
seguindo-se de lobo e raposa.
Um corpo de menina se lança e se joga,
um último, mas primeiro voo.
Novamente se ouve o grito da criança
através da chuva e do vento gelado.
Mais uma vez se ouve o grito do cânion
que corta e penetra.
Você se estagna ao som do grito do cânion
que congela o sangue vivo em gelo.
Sente como se fosse uma lâmina de faca em veias borbulhantes.
Do grito do cânion você nunca se libertará.
Ela se volta para você em noites escuras,
e é seguida por lobo e raposa.
Ela se joga na escuridão do inverno
em um último, repetido voo.