Forfengelige måne
Jeg kjenner deg, måne,
som står ved ditt speil
bak den fjerneste blåne
og filer ringfingernegl
med ditt ansikt vendt bort
fra de talløse menn,
som du hildret med morild
du slukket igjen.
Jeg kjenner deg, måne
som står ved ditt speil.
Selv din glans må du låne,
og brev med kjærlighetssegl
har du åpnet og brutt,
men forløser hver natt
bare kulde, og står der
bestandig forlatt.
Lua Efêmera
Eu te conheço, lua,
que está ao lado do seu espelho
atrás da mais distante neblina
e lixa a unha do dedo anelar
com seu rosto virado pra longe
dos inúmeros homens,
que você encantou com seu brilho
e apagou de novo.
Eu te conheço, lua
que está ao lado do seu espelho.
Até seu brilho você precisa emprestar,
e cartas com selos de amor
tu abriu e quebrou,
mas a cada noite que passa
só traz frio, e fica ali
sempre abandonada.