Frokost ved Sonne
Me låg ner me Sonne ein sundag i mai
drakk frokost i ro og i mak.
Sjøen sto blanke og blå og stand by
og dassmorten slo nåken vak.
Og drøsen gjekk fredig i trav og galopp,
med radla om Rom og Hong Kong
te Okki me Nasen tok monnspillet opp
og blåste ein shanty, og song.
Eg vill ikkje sei' at han eige gehør
og har englarøst akkurat.
Men me låg der og va i velsigna humør,
og han Okki e og kamerat.
Så me gav han ein tjangs både Kallen og eg
og han Peder og Siddis du vett.
Og Okkien song mens han tok nåken steg
på kaien sin brosteinsparkett.
Det va om ei jenta eg aldri har sitt
i et land så eg aldri har hørt,
men hu hette vist nåke med Tulamitt
og gjekk rundt i et pallmeskjørt.
Og hu satt på ei strand og hu speida mot hav
itte ein eller e'en matros
så visst hadde fått seg ei sykkvåte grav
longt vekk fra si sydhavsros.
Det va felt så hu legta, og auene hong
så druer og dadler med vin.
Det skar oss i hjerta når Okkien song,
Og sorgå va ekta og fin.
Me sokk i oss sjøl, og i halsen det brant,
og kanskje så gtåt me ein skitt.
Eg hørte at Pederen pusta så grant,
men Kallen - han skolle du sitt.
Han låg så ein dauing og heiv itte luft,
så mønstra han på og kløyv opp,
og sto så ein eldgammal draug eller tuft
og skalv ifra tå te topp.
Me tenkte at nå e det takk og fravel
for Kallen, men der tok me feil.
Te livet han klamra seg fast likavel,
han heiv bare ner nåken seil -
Og sa, mens ein demning i auene brast,
te Okki med Nasen som så:
Matrosen du song om e litt av ein gast,
det kan du forlata deg på.
Og jenter det hadde han seint og titt
- eg trur det va hundre-og-ni -
ei kalte du nettopp for Tulamitt,
men navnet var Tulla mi.
Hu va dotter te chifen på Salomons øy
på sjuande breddegrad.
Rundt hoftene bar hu ei hesja av høy
og ikkje et palmeblad.
Matrosen og hu dei forelska seg
og tok ikkje fri et sekund.
Eg vett det jo godt, for matrosen va meg
Kalle Bang i fra Haugesund.
Me satt der og dånte og fant ikkje ord,
te Siddisen sa på sitt mål:
Kafor flykta du, Kalle, fra Salomons jord
te Haugesunds pollause hål?
Då kom det fra Kallen et gasta grynt:
Eg lengta jo him, ai-ai,
te Okki og deg - og en baier te pynt
ved Sonne ein sundag i mai.
Café com Sonne
Me deitei com Sonne num domingo de maio
bebi café tranquilo e sossegado.
O mar estava limpo e azul, em stand by
e o mormorô bateu em algum lugar.
E a conversa fluía leve em trote e galope,
falando sobre Roma e Hong Kong
até que Okki com o Nariz pegou o violão
e cantou uma shanty, e cantou.
Eu não quero dizer que ele tem ouvido musical
e tem voz de anjo, não é bem assim.
Mas a gente estava lá e estava em clima de festa,
e o Okki é meu camarada.
Então a gente deu uma chance, tanto eu quanto o Kalle
e o Peder e o Siddis, tu sabe.
E o Okki cantava enquanto dava uns passos
na sua calçada de paralelepípedos.
Era sobre uma garota que eu nunca vi
em um país que eu nunca ouvi falar,
mas ela se chamava algo como Tulamitt
e andava com uma saia de palha.
E ela estava numa praia, olhando para o mar
procurando um ou outro marinheiro
que com certeza tinha encontrado um túmulo úmido
longe de sua rosa do sul.
Era tão bonito que ela se deitava, e os olhos brilhavam
como uvas e tâmaras com vinho.
Nos cortou o coração quando o Okki cantou,
e a tristeza era verdadeira e bela.
A gente se afundou em nós mesmos, e na garganta ardia,
e talvez a gente tenha chorado um pouco.
Eu ouvi o Peder respirando tão fundo,
mas o Kalle - você tinha que ver.
Ele estava lá como um morto, respirando fundo,
então ele se levantou e se esticou,
e ficou como um velho fantasma ou sombra
tremendo dos pés à cabeça.
A gente pensou que era hora de dizer adeus
pro Kalle, mas aí a gente se enganou.
Ele se agarrou à vida de qualquer jeito,
e só jogou algumas velas -
E disse, enquanto uma barreira nos olhos se quebrava,
pro Okki com o Nariz que viu:
O marinheiro que você cantou é um baita de um cara,
você pode confiar nisso.
E garotas ele tinha aos montes
- eu acho que eram cento e nove -
e uma que você acabou de chamar de Tulamitt,
mas o nome era Tulla, minha.
Ela era filha do chefe na Ilha de Salomão
na sétima latitude.
Em volta dos quadris ela usava um cesto de feno
e não uma folha de palmeira.
O marinheiro e ela se apaixonaram
e não tiraram férias um segundo.
Eu sei bem, porque o marinheiro era eu,
Kalle Bang de Haugesund.
A gente estava lá, sem palavras,
e o Siddis disse na sua língua:
Por que você fugiu, Kalle, da terra de Salomão
e veio parar nesse buraco em Haugesund?
Então veio do Kalle um grunhido de desgosto:
Eu estava com saudade, ai ai,
do Okki e de você - e uma cerveja pra acompanhar
com Sonne num domingo de maio.