Skisse vestfra
Vinden rir over jorden.
Den gamle går krumbøyd bort.
Lyngen står sta og stritter imot
slik den alltid har gjort.
Guds veldige fot har tråkket
landet øde og flatt.
Vinden fører den gamle av sted
og dagen luter mot natt.
Den gamle mumler en salme
lavt med sprukken røst
og synker et sted mellom himmel og jord
ned i Guds grådige høst
Heilo og spove klager
sturende mellom siv.
Lynglerker skjelver opp og ned
i bønn for et fattig liv
Alt er flyktig som vinden.
Den rir mellom sør og nord.
En torvmyr gaper til himmels
glemt av den gamle som fòr -
Regnskyer jager blygrå
over skumringens hav.
Guds åndedrett halser som hunder
med lenkene hugget av.
Steinene lukker mose
over størknende flir.
Lyngen biter seg karrig fast -
forbitret, forsømt - og forblir!
Esboço do Leste
O vento ri sobre a terra.
O velho vai curvado pra longe.
A urze se mantém teimosa e resiste
como sempre fez antes.
O grande pé de Deus pisou
na terra desolada e plana.
O vento leva o velho embora
e o dia se despede da noite.
O velho murmura um salmo
baixinho com a voz quebrada
e afunda em algum lugar entre céu e terra
na colheita ávida de Deus.
A perdiz e a maçarico lamentam
tateando entre os juncos.
As cotovias tremem pra cima e pra baixo
em oração por uma vida pobre.
Tudo é fugaz como o vento.
Ele cavalga entre sul e norte.
Um pântano de turfa se abre para o céu
esquecido pelo velho que partiu -
Nuvens de chuva perseguem cinzentas
sobre o mar do crepúsculo.
O sopro de Deus ofega como cães
com as correntes quebradas.
As pedras fecham musgo
sobre o sorriso que se endurece.
A urze se agarra com dificuldade -
amargurada, negligenciada - e permanece!