Riket
I en bygd i et land lå der engang en gård
av grånet, gammelt tre,
som skinte av varme när det demret til vår,
og bakken kastet sin sne.
Det bugnet der ikke av honning og vin,
og der var intet gull, ingen silke og lin,
men av lykke, var der nok å se.
Man kan ikke si at de levde i nød,
dog var det et fattigslig sted.
For måtte de kjempe for det daglige brød,
så hadde de kjærlighet.
Der fant de sin trygghet og grunn til liv,
av lykke og kjærlighet, mann og viv,
når de ofte på åkeren slet.
Slik gikk noen år med liv i fred
i et vakkert, solfylt land
slik ville de og leve årene av sted,
lykken var brød og vann.
Men skjebnen ønsket dem ikke slik,
for i det fjerne hørtes gjalling av krig.
Over åsen stod riket i brann.
Da falt der en skygge over åsen og skogen;
solen forsvant bak en sky.
Da stoppet de to bak hesten og plogen,
og søkte for mørket ly.
Og torden gjallet, himmelen raslet,
om krig og døden tordenen varslet.
Mørket slukte morgengry.
Da kommer en rytter til gården med bud,
Gjennom dystert tordenvær;
himmelen bærer sin helvetes brud,
brekker fjell og splintrer trær.
Når budet drar er og lykken brutt;
mannen er verken spurt eller budt,
skrevet inn i rikets hær.
En morgen når himmelen gråner mot høst,
og solen står lavt over fjell,
gir han kone og barn en siste trøst,
for å lette en sorg i seg selv.
Han skrider til hest kledt i rustning og sort,
og i stillhet rider han sakt bort,
uten ord, et taust siste farvel.
Reino
Em uma cidade de um país havia uma fazenda
feita de madeira velha e cinza,
que brilhava de calor quando a primavera chegava,
e a terra se despedia da neve.
Não havia fartura de mel e vinho,
e não havia ouro, nem seda, nem linho,
mas de felicidade, havia o suficiente para ver.
Não se pode dizer que viviam na miséria,
mas era um lugar bem pobre.
Pois tinham que lutar pelo pão do dia a dia,
mas tinham amor.
Ali encontraram segurança e razão para viver,
de felicidade e amor, homem e mulher,
quando muitas vezes se esforçavam no campo.
Assim se passaram alguns anos em paz
em uma linda terra ensolarada.
Assim queriam viver os anos a passar,
a felicidade era pão e água.
Mas o destino não queria assim,
pois ao longe ouvia-se o eco da guerra.
Sobre a colina, o reino estava em chamas.
Então uma sombra caiu sobre a colina e a floresta;
a luz do sol desapareceu atrás de uma nuvem.
Então pararam atrás do cavalo e do arado,
e buscaram abrigo na escuridão.
E o trovão ecoou, o céu estrondou,
sobre guerra e morte, o trovão anunciou.
A escuridão engoliu a manhã.
Então chega um cavaleiro à fazenda com notícias,
Através de um sombrio temporal;
o céu traz seu noivo do inferno,
quebrando montanhas e estilhaçando árvores.
Quando a mensagem vai, a felicidade se despedaça;
o homem não é nem perguntado nem convidado,
escrito no exército do reino.
Uma manhã quando o céu se tornava cinza para o outono,
e o sol estava baixo sobre as montanhas,
dá à esposa e aos filhos um último consolo,
para aliviar a dor dentro de si.
Ele monta a cavalo vestido de armadura e preto,
e em silêncio, ele parte devagar,
sem palavras, um último adeus silencioso.