Blodig Krigsmark
Blodig Krigsmark
Så er det av glede han rider av sted
mot solnedgangen i vest;
vender hjematt i glede med budet om fred,
i venten om hjemkomstfest.
Men der hjemme stiger kun stillheten frem,
intet spor av lykke, av kjære, av hjem,
kun lukten av død og pest.
Da bryter skyer i himmelens mørke,
og styrter yil jorden som regn,
men uten makt til å livgi gledens tørke,
blir det kun som et som et dystert regn.
I stille pinsel klager folket sin nød,
forkrøplet, sorgtunge, merket av død,
i et land av gjørme og stein.
Over åsen skriker en skrekkslagen ravn
når han skrider der stillheten rår;
i fortvilelse roper han sin kones navn,
men stillhet er alt han får.
Han spør en krokete gamling i svart,
med ett eneste svar: Hun er død eller dratt;
jeg vet intet, det er mørke år.
Da bryter der noe i hans håpfulle sinn,
og han stiger atter til hest;
det er i et mørke han nå rider inn;
fortapt er de han elsket mest.
Men landet hen kjempet for er fortsatt i krig,
derfor verver han seg påny til strid,
for kjemping er det han kan best.
Men folket er trett av krigens svøp,
av styrets tunge hand,
er trette av sult, av sykdom og nød,
av mangel på brød og vann,
Riket er preget av gjentatte opprør;
de ender i slag og blodige oppgjør,
i et allerede krigstrett land.
Til slikt et oppdrag er det mannen blir sendt,
til en liten by i øst;
som leder for en gruppe leide menn,
som for gull kjemper nådeløst.
Mot en oppstand som setter riket i brann,
ledet av en mystisk kappekledt mann,
med sverd og nattergalrøst.
Sverd finner kjød når murene rives,
og byen ryddes tom.
han rider med drap, der hærene strides,
for å drepe, var det de kom.
Da går lederen mot ham med tunge skritt,
løfter sverdet, men nøler ett øyeblikk,
og faller død for sverdet hans om.
Gjennom skyene begynner da solen å skinne
over en by i strid.
da ser han, den falne er en kvinne,
som han har berøvet liv.
Da først ser han den sorg som er forvoldt,
for den falne er kjent, er elsket, avholdt;
det er hans egen viv.
Campo de Guerra Sangrento
Campo de Guerra Sangrento
Então é com alegria que ele parte a galope
em direção ao pôr do sol a oeste;
vai pra casa feliz com a mensagem de paz,
na expectativa da festa de retorno.
Mas lá em casa só surge o silêncio,
nada de felicidade, de amores, de lar,
só o cheiro de morte e peste.
Então as nuvens se rompem no céu escuro,
e despencam na terra como chuva,
mas sem poder dar vida à secura da alegria,
fica apenas como uma chuva sombria.
Na silenciosa angústia, o povo clama por socorro,
aleijado, triste, marcado pela morte,
em uma terra de lama e pedra.
Sobre a colina grita um corvo apavorado
quando ele avança onde reina o silêncio;
na desesperação, ele chama pelo nome da esposa,
mas só silêncio é o que ele recebe.
Ele pergunta a um velho curvado de preto,
com uma única resposta: Ela está morta ou foi embora;
eu não sei nada, são anos sombrios.
Então algo se quebra em sua mente esperançosa,
e ele monta novamente a cavalo;
é em uma escuridão que agora ele cavalga;
perdidos estão aqueles que mais amou.
Mas a terra pela qual lutou ainda está em guerra,
dpor isso ele se alista novamente para a luta,
pois lutar é o que ele sabe fazer melhor.
Mas o povo está cansado do fardo da guerra,
da mão pesada do governo,
estão cansados da fome, da doença e da dor,
da falta de pão e água,
O reino é marcado por revoltas repetidas;
esas terminam em batalhas e derramamento de sangue,
em uma terra já cansada de guerra.
Para tal missão é o homem enviado,
para uma pequena cidade a leste;
como líder de um grupo de mercenários,
que lutam sem piedade por ouro.
Contra uma rebelião que coloca o reino em chamas,
liderada por um homem misterioso de capa,
com espada e voz de rouxinol.
A espada encontra carne quando as muralhas caem,
e a cidade é deixada vazia.
ele avança com morte, onde os exércitos se enfrentam,
para matar, era para isso que vieram.
Então o líder avança em sua direção com passos pesados,
levanta a espada, mas hesita por um momento,
e cai morto pela espada dele.
Através das nuvens, o sol começa a brilhar
sobre uma cidade em conflito.
Então ele vê, a caída é uma mulher,
que ele privou da vida.
Só então ele vê a dor que causou,
pois a caída é conhecida, amada, querida;
é sua própria esposa.