Krig
Krig
Så går det år med rustning og sverd;
kjempen for konge og land;
fra slagmark til slagmark på krigerferd,
levner byer og gårder i brann.
Han lever på trass, blant håp og minner,
men som årene går og de langsomt svinner,
blir kjemping alt han kan.
Han står med menn på en tåkete ås
når solen gryr til dag.
Det er ikke lenger mot fienden de sloss,
forsvunnet, er hat og nag.
Men krigstrette menn trekker sverdet igjen,
når på åsen mot dem står fienden,
og hornene kaller til slag.
De er fillete, slitne, der de rider
med sverd som er svarte av blod;
forrevne rustninger fra forgagne strider
over tåkete, myrete mo.
De kjemper mot ondskap, mot mørkets hær;
fem år har de båret sin konges klær;
men det de har tapt, er tro.
Lettelse er det for såvidt i dem,
for dette er siste strid;
seirer de kan de derpå vende hjem,
til lykkelig stille liv.
Det glimter isverd, i økser og skjold
når de rider det siste slaget i vold,
uten nåde, uten grid.
Blodet spruter når sverd treffer kjød;
menn faller med banesår.
Marken fylles av pinsel og død
under solen av gryende vår.
På slettene render blodet i flom,
og blodlukt stiger fra likene derom
rundt de som fremdeles står.
Han kjemper i villskap og slåss som besatt;
det glimter i blodig metall.
Det er stillhet fra hjertet som krigen har tatt,
og hans tenken er tom og kald.
Rundt ham brøler lyden av slag;
det klinger i sverd under lyset av dag,
som selv dør ved solefall.
Guerreiro
Guerreiro
Assim passam os anos com armadura e espada;
O gigante por rei e por terra;
De campo de batalha a campo de batalha em sua jornada,
Deixando cidades e fazendas em chamas.
Ele vive por teimosia, entre esperanças e memórias,
Mas à medida que os anos passam e lentamente se vão,
A luta é tudo o que ele pode.
Ele está com homens em uma colina enevoada
Quando o sol nasce para o dia.
Não é mais contra o inimigo que eles lutam,
Desaparecido, está o ódio e a mágoa.
Mas homens cansados de guerra puxam a espada novamente,
Quando na colina se ergue o inimigo,
E as trompetas chamam para a batalha.
Eles estão esfarrapados, cansados, enquanto montam
Com espadas que estão negras de sangue;
Armaduras rasgadas de batalhas passadas
Sobre a neblina, em pântanos lamacentos.
Eles lutam contra a maldade, contra o exército das trevas;
Cinco anos eles vestiram as roupas de seu rei;
Mas o que perderam foi a fé.
É um alívio, de certa forma, para eles,
Pois esta é a última luta;
Se vencerem, poderão voltar para casa,
Para uma vida tranquila e feliz.
Brilham as espadas de gelo, nos machados e escudos
Quando eles montam para a última batalha com fúria,
Sem piedade, sem clemência.
O sangue jorra quando a espada atinge a carne;
Homens caem com feridas fatais.
O campo se enche de tormento e morte
Sob o sol da primavera que desponta.
Nas planícies, o sangue corre em torrente,
E o cheiro de sangue sobe dos corpos ao redor
Dos que ainda permanecem de pé.
Ele luta com fúria e briga como possesso;
Brilha em metal ensanguentado.
É o silêncio do coração que a guerra levou,
E seus pensamentos estão vazios e frios.
Ao seu redor, ecoa o som da batalha;
Ressoa em espadas sob a luz do dia,
Que também morre ao pôr do sol.