Sorg
Sorg
Han rider stilt over myrete land;
luften er tung og kald.
Trærne er gnaget av frostens tann,
og sommeren står for fall.
Langsomt i tåken rider han frem,
han vet ikke hvorfor han har intet hjem,
intet liv, ingen kjærlighet, intet kall.
Og solen skinner på himmelens hvelv,
men har ingen varme mer;
han bryr seg ei lenger om seg selv,
ikke om noget som skjer.
Skjebnen har tatt alt han levde for,
han levnet han intet annet enn sorg,
enn de skygger som om seg han brer.
Hun dro fra hans hjem da han var i strid,
fra det dødens sted det var blitt,
et sorgfullt sted som var herjet av krig,
der gleden hadde spilt falitt.
Om hans skjebne var intet visst,
hun ventet lenge, men så til sist,
forlot hun hjemmet sitt.
I tro om at han var fallen i slag,
flyktet hun langt avsted;
men i hjertet hennes kjempet ett nag,
som aldri gav henne fred.
Forkledt satt hun kampen mot kongen igang,
for å velte tyrannen og hevne sin mann,
og folket fikk hun med.
Nå ligger hun, svøpt av dødens vesen,
fallen for husbondens sverd;
vugger stilt bak sin husbond på hesten,
på en siste målløs ferd.
Han rider i pinsel på øde heier,
forbanner skjebnens lunefulle veier,
med hva hun for ham var verd.
Men til sist i høsttåken stopper han opp,
og løfter den døde av.
I stillhet legger han hennes livløse kropp,
i en ensom nygravet grav.
Han kjenner sorgen knuge ham ille,
og selv trærne, selv vinden, selv himmelen er stille,
når han tar opp sin vandringsstav.
Lamento
Lamento
Ele cavalga silencioso por terras desoladas;
a brisa é pesada e fria.
As árvores estão roídas pela geada,
e o verão está prestes a cair.
Devagar na névoa, ele avança,
e não sabe por que não tem lar,
nem vida, nem amor, nem chamado.
E o sol brilha no céu azul,
mas não traz mais calor;
ele não se importa mais consigo mesmo,
nem com nada que aconteça.
O destino levou tudo que ele vivia,
e deixou apenas dor,
com as sombras que o cercam.
Ela partiu de sua casa enquanto ele lutava,
do lugar que se tornara a morte,
um local triste devastado pela guerra,
de onde a alegria havia desaparecido.
Sobre seu destino, nada era certo;
elas esperou por muito tempo, mas então, por fim,
abandonou seu lar.
Na crença de que ele havia caído na batalha,
e ela fugiu para longe;
mas em seu coração havia uma dor,
que nunca lhe deu paz.
Disfarçada, ela começou a luta contra o rei,
para derrubar o tirano e vingar seu homem,
e o povo a seguiu.
Agora ela jaz, envolta pela morte,
caída pela espada do marido;
balança silenciosamente atrás de seu esposo no cavalo,
numa última jornada sem palavras.
Ele cavalga em agonia por campos desolados,
amaldiçoando os caprichos do destino,
com o que ela valia para ele.
Mas, por fim, na névoa do outono, ele para,
e levanta o corpo sem vida.
Em silêncio, ele coloca seu corpo inerte,
em uma sepultura recém-cavada.
Ele sente a dor o apertar fortemente,
e até as árvores, até o vento, até o céu estão em silêncio,
quando ele pega seu bastão de viagem.