Fortapelse
Det er vår der han står i lunden
Ved et landskap i lyset stilt
Men om gleden rår verden den stunden
Blir våren på hans sjel forspilt
Hans sverd står plantet i tinende jord
Som en søyle av tap i en verden som gror
Der det brant i hans sjel er det øde og kald
Slukket da lykken i avgrunnen falt
Holder han håpet han alltid har hatt
Men meningsfylde hvor bliver du av
Skal tomheten kun slåes i sten på min grav
En tyngende byrde er tapet av hjem
Og den lykke han alltid beskyttet
Lik gamen i helvete båret av dem
Som deilder i skogen flyttet
Et håp om det liv som av skjebnen forbys
Brenner flimrende nå, som et døende lys
Han prøver å nå det, et fåfengt mål
Som å kjempe mot skygger med never og stål
Men når han skjønner hva skjebnen har ham å forunne
Brenner lyset ned og går til grunne
Men hva nå, når han vil selv sin søken forsake
For håpet gikk sist, nå står han intet tilbake
Desaparecimento
É primavera onde ele está na clareira
Em uma paisagem iluminada e tranquila
Mas se a alegria reina no mundo naquele momento
A primavera em sua alma se perde, se esvai
Sua espada cravada na terra derretendo
Como uma coluna de derrota em um mundo que cresce
Onde ardia em sua alma, agora é deserto e frio
Apagada quando a felicidade caiu no abismo
Ele mantém a esperança que sempre teve
Mas onde está o sentido, onde você se esconde?
A solidão vai ser apenas uma pedra na minha sepultura
Um peso esmagador é a perda do lar
E a felicidade que ele sempre protegeu
Como um abutre no inferno, carregado por eles
Que se movem na floresta, deslocados
Uma esperança pela vida que o destino proíbe
Arde tremulante agora, como uma luz moribunda
Ele tenta alcançá-la, um objetivo em vão
Como lutar contra sombras com punhos e aço
Mas quando ele percebe o que o destino lhe reservou
A luz se apaga e se vai para o fundo
Mas e agora, quando ele quer renunciar à sua busca
Pois a esperança se foi, agora ele não tem mais nada.