Ved Veis Ende Kap 1
Himmelen skalv i vrede,
Som var den av galskap besatt;
Da kveldslyset lot seg beklede,
Stormfullt i drakt av natt.
Vinden rev i trær og stener,
Og regnet pisket i løvverk og grener,
Slik verden for høstens luner frøs,
Da himmelen lot helvete løs.
En vandrer gikk betenksomt alene,
Uten mål eller mening at tjene,
Som, når høsten i storm lot vinteren erklære,
I tankefull stillhet ei lot seg besvære.
Ja, man kunne se i lynglimts skjær,
At han ikke engang trakk sin kappe nær.
Ved veien han gikk lå et vertshus av tre
Et ly mot stormen, mot regn, mot sne.
Og dog han sjelden tok ly i noget vær,
Var det nå som om noget ledet ham der.
Der inne maktet stormen, dog glemt
I vellyst folk at forene.
Kun en eneste krok var mørk og gjemt
Der en vandrer satt taus og alene.
Nå hadde verten, i medynk for nød,
Tatt til seg i arbeid for husly og brød
En unggutt hvis opphav i graven var lagt,
Av en krig som ham selv på flukt hadde brakt.
Han bar vel neppe mer enn ti år
Dog syntes hans vesen eldre,-
Hans åsyn var preget av krigsskapte sår,
Hans tanke, av tap av foreldre
Han bar verdig de sår som av krigen var gjort,
For om han med et stykke tøy i sort,
Hadde dekket et manglende øye til,
Så gnistret det andre av tindrende ild.
Og dette var det vandreren så,
Der han taust hadde sittet alene til nå,
Da var det det brast, og hans tanker bleven,
Et øyeblikk var han som slagen til sten;
For hva er en mann, mange år om enn,
Som ikke kjenner sin sønn igjen.
Han reiste seg opp og gikk sakte,
Med skjelvende, langsomme skritt
Mot det bånd, som skjebnen ham endelig brakte,
Til det lykkelige liv han engang kalte sitt.
Men den sorg som ham før var av skjebnen forvoldt,
Skulle bli som kun lite mot hva framtiden holdt,
For om han endelig øynet sin lykke at fornye,
Stod prisen til slutt i så alt for mye.
No Caminho do Destino
O céu tremia de raiva,
Como se estivesse possuído pela loucura;
Quando a luz do entardecer se vestia,
Tempestuoso na roupa da noite.
O vento arrancava árvores e pedras,
E a chuva chicoteava folhas e galhos,
Assim o mundo congelou sob os caprichos do outono,
Quando o céu deixou o inferno se soltar.
Um viajante caminhava pensativo sozinho,
Sem meta ou sentido a servir,
Como, quando o outono na tempestade deixava o inverno declarar,
Em silenciosa reflexão não se deixava abalar.
Sim, podia-se ver no brilho da urze,
Que ele nem sequer puxava sua capa para perto.
À beira do caminho havia uma taverna de madeira
Um abrigo contra a tempestade, contra a chuva, contra a neve.
E, no entanto, ele raramente se abrigava em qualquer tempo,
Era como se algo o guiasse até lá.
Lá dentro, a tempestade era dominada, mas esquecida
Na alegria de unir as pessoas.
Apenas um canto era escuro e escondido
Onde um viajante estava sentado, mudo e sozinho.
Agora o anfitrião, em compaixão pela necessidade,
Tomou para si um jovem para trabalhar por abrigo e pão
Um garoto cujo passado estava enterrado,
Por uma guerra que o havia forçado a fugir.
Ele mal tinha mais de dez anos
Mas seu jeito parecia mais velho,-
Seu rosto marcado por feridas de guerra,
Seu pensamento, pela perda dos pais.
Ele carregava dignamente as cicatrizes que a guerra lhe deu,
Pois, embora coberto com um pedaço de pano preto,
Tinha um olho faltando,
Mas o outro brilhava com uma chama cintilante.
E isso era o que o viajante via,
Enquanto silenciosamente havia estado sentado até agora,
Então, foi quando tudo desabou, e seus pensamentos se tornaram,
Por um momento, ele estava como petrificado;
Pois o que é um homem, muitos anos depois,
Que não reconhece seu próprio filho novamente.
Ele se levantou e caminhou devagar,
Com passos trêmulos e lentos
Em direção ao laço que o destino finalmente trouxe,
Para a vida feliz que um dia chamou de sua.
Mas a dor que antes o destino lhe causou,
Seria apenas um pouco em comparação ao que o futuro guardava,
Pois, embora finalmente visse sua felicidade se renovar,
O preço no final seria muito alto.