Ved Veis Ende Kap 1

No Caminho do Destino

Ved Veis Ende Kap 1

O céu tremia de raiva,Himmelen skalv i vrede,
Como se estivesse possuído pela loucura;Som var den av galskap besatt;
Quando a luz do entardecer se vestia,Da kveldslyset lot seg beklede,
Tempestuoso na roupa da noite.Stormfullt i drakt av natt.

O vento arrancava árvores e pedras,Vinden rev i trær og stener,
E a chuva chicoteava folhas e galhos,Og regnet pisket i løvverk og grener,
Assim o mundo congelou sob os caprichos do outono,Slik verden for høstens luner frøs,
Quando o céu deixou o inferno se soltar.Da himmelen lot helvete løs.

Um viajante caminhava pensativo sozinho,En vandrer gikk betenksomt alene,
Sem meta ou sentido a servir,Uten mål eller mening at tjene,
Como, quando o outono na tempestade deixava o inverno declarar,Som, når høsten i storm lot vinteren erklære,
Em silenciosa reflexão não se deixava abalar.I tankefull stillhet ei lot seg besvære.
Sim, podia-se ver no brilho da urze,Ja, man kunne se i lynglimts skjær,
Que ele nem sequer puxava sua capa para perto.At han ikke engang trakk sin kappe nær.

À beira do caminho havia uma taverna de madeiraVed veien han gikk lå et vertshus av tre
Um abrigo contra a tempestade, contra a chuva, contra a neve.Et ly mot stormen, mot regn, mot sne.
E, no entanto, ele raramente se abrigava em qualquer tempo,Og dog han sjelden tok ly i noget vær,
Era como se algo o guiasse até lá.Var det nå som om noget ledet ham der.

Lá dentro, a tempestade era dominada, mas esquecidaDer inne maktet stormen, dog glemt
Na alegria de unir as pessoas.I vellyst folk at forene.
Apenas um canto era escuro e escondidoKun en eneste krok var mørk og gjemt
Onde um viajante estava sentado, mudo e sozinho.Der en vandrer satt taus og alene.

Agora o anfitrião, em compaixão pela necessidade,Nå hadde verten, i medynk for nød,
Tomou para si um jovem para trabalhar por abrigo e pãoTatt til seg i arbeid for husly og brød
Um garoto cujo passado estava enterrado,En unggutt hvis opphav i graven var lagt,
Por uma guerra que o havia forçado a fugir.Av en krig som ham selv på flukt hadde brakt.

Ele mal tinha mais de dez anosHan bar vel neppe mer enn ti år
Mas seu jeito parecia mais velho,-Dog syntes hans vesen eldre,-
Seu rosto marcado por feridas de guerra,Hans åsyn var preget av krigsskapte sår,
Seu pensamento, pela perda dos pais.Hans tanke, av tap av foreldre

Ele carregava dignamente as cicatrizes que a guerra lhe deu,Han bar verdig de sår som av krigen var gjort,
Pois, embora coberto com um pedaço de pano preto,For om han med et stykke tøy i sort,
Tinha um olho faltando,Hadde dekket et manglende øye til,
Mas o outro brilhava com uma chama cintilante.Så gnistret det andre av tindrende ild.

E isso era o que o viajante via,Og dette var det vandreren så,
Enquanto silenciosamente havia estado sentado até agora,Der han taust hadde sittet alene til nå,
Então, foi quando tudo desabou, e seus pensamentos se tornaram,Da var det det brast, og hans tanker bleven,
Por um momento, ele estava como petrificado;Et øyeblikk var han som slagen til sten;
Pois o que é um homem, muitos anos depois,For hva er en mann, mange år om enn,
Que não reconhece seu próprio filho novamente.Som ikke kjenner sin sønn igjen.

Ele se levantou e caminhou devagar,Han reiste seg opp og gikk sakte,
Com passos trêmulos e lentosMed skjelvende, langsomme skritt
Em direção ao laço que o destino finalmente trouxe,Mot det bånd, som skjebnen ham endelig brakte,
Para a vida feliz que um dia chamou de sua.Til det lykkelige liv han engang kalte sitt.
Mas a dor que antes o destino lhe causou,Men den sorg som ham før var av skjebnen forvoldt,
Seria apenas um pouco em comparação ao que o futuro guardava,Skulle bli som kun lite mot hva framtiden holdt,
Pois, embora finalmente visse sua felicidade se renovar,For om han endelig øynet sin lykke at fornye,
O preço no final seria muito alto.Stod prisen til slutt i så alt for mye.