Falt Imellom Stolene Igjen

Nå er jeg falt imellom stolene igjen.
En annen satte seg på plassen min.
Jeg ville gi ham litt av stolen som en venn.
Nå sitter han og vil ha retten sin.
Det står en flokk: av narrer rundt og venter på en krakk.
De kaster gjeme andre vekk: og sier aldri takk.
Så sitter de i hver sin stol
og tilber hver sin lille sol
med beina på min rygg
og kaller meg stygg.

Nå har jeg gått meg vill i grenseland igjen.
En jaget skrek om hjelp i lengre tid.
Jeg ville bare hjelpe ham til å bli fri.
Nå er jeg selv der midt i ildlinjen.
Det står en hær på begge sider, jeg er desertør.
Jeg kommer mellom dobbel ild, man skyter før man spør.
Soldaten vet hvor han skal stå
og jeg kan bare gå og gå,
men lader de på ny
da søker jeg ly.

Nå er jeg havnet i et fossestryk igjen.
Det kom en stemme langt der borte fra.
Jeg ville bare høre etter hva den sa.
Nå har jeg glemt at jeg har mistet den.
Det står et kull av landkrabber og venter på en båt
som er gått ned, men alle håper - ingen vil bli våt.
Så står de der på hver sin bredd
og skriker kjeften ut av ledd
og jeg må høre på
og ikke forstå.