Fra Fjellheimen Kaller...

Fra fjellheimen kaller et rop om en kamp,
et slag større enn mennesket før har sett.
Der skal kjempes uten lov og dom,
til den siste mann faller.
Jeg drar i kveld, en kampklar mann,
en kriger vekket til live.

Min brynje polert, mitt sverd er slipt,
til fjellet i min siste ferd.
En stridssang gjaller høyt og klart, en stemme
av tusen stolte menn.
De hever sitt flagg, som vaier i vinden,
i visshet om å vandre til valhall.
Og når flammene brenner og tordenen buldrer,
kjennes i deres hjerte, at vondskapen står dem
bi.

Langt der nede i dalen, gråter kvinner og barn.
Et syn fra en klarsynt har vist at vi taper i dag.
Dødsralling høres fra fjellet, og ingen vet hvem som dør.
En elv av blod renner ned, vitner om mang en grusom skjebne.

Et livsbånd blir brutt, men aldri forglemt.
Alle som kjempet, de kjempet med felles mål.
De falne menn minner om hva, livet var uten kamp.
Sverdet i meg står, og Valhall kaller meg hjem!

Stillheten... En eim av blod og råte.
Tåken... Solen når ikke inn.
Kulden... Likhvite kropper fryses.
Smerten... Den kjennes ei noe mer.

Fra Fjellheimen.... Kalte et rop om en kamp.
Et Slag... større enn noen gang før.
En stridesang... Den runget høyt og klart.
Fra fjellheimen... Minnes vår siste dag.