Sjæddåvbænne

N å har jeg spelt gittar siden nitten-sekstien.
Du få'kke pene fingre, men du får så pene ben
av å stå og sparke ut og være kvikk og rask og ren
og spelle: ...

Da jeg var bare fjorten år og slang meg rundt i trærne,
da spelte jeg i shadow-band med gittar'n ned på
knærne.
Vi øvde inn' på rommet mitt til naboene ble gærne av:

Rett bort'i gata bodd'en kis vi kalte «Myggen».
Han spelte «Amorada» med gittar'n på ryggen,
men «Guitar boogie» var nok den han kunne best,
det låt: ...

Gitarsolo ...

Gittarforsterker'n lagde jeg sjæl,
skrudde høyttaler'n av radio'n og skrudde'n på ei
fjæl,
og smalt ihop ei kasse som var tung og fæl, som låt: ...

Pål spelte batteri, og Yngvar spelte bass.
Det var sjelden vi fikk øve, så vi låt som en dass,
og han som bodde under oss fikk midtskill og flass
av: ...

Ny gitarsolo: ...

Men så kom The Beatles og overtok for Shadows.
Det syntes vi var johan, men da fikk vi alle mot oss,
og ingen hadde bruk for en gittarist som bare
kunne: ...

Så hogg jeg opp forsterker'n min og fyrte'n opp i peisen
Radioen fikk igjen høyttaler'n og naboen fikk igjen sveisen.
Så satt' jeg meg på rommet mitt og øvde som en hest
på: ...

(spPill intro-riffet fra «f feel fine»)

Og siden har jeg spelt i mange lange år
Rock og blues og visesang med skjegg og langt hår.
Men det røkker litt i beinet hvergang gittarbuggi'n går: